Coach Mikkel

– Jeg måtte overtales til å ta jobben, sier Mikkel Bjerch-Andresen der han sitter bak en stor og romslig kontorpult i andre etasje på Baylor Universitys golfanlegg.

– Jeg ville helst bli spiller. Proff. Leve av det. Så da jeg var ferdig her på Baylor i 2015 etter fire år med collegegolf, var jeg klar for å starte på den lange og vanskelige klatringen mot toppen, bite meg fast og gjøre golfen til et levebrød.

Han retter på den hvite Baylor-capsen, svinger rundt på kontorstolen. På veggen henger vitnemålet i business economics fra skoledagene i Waco. På hylla står bilder og premier fra den fine tida med collegelaget.

Men nærmest PC-en er treningsplaner og terminlister for inneværende sesong og en grønn Baylor-kopp med hvite bokstaver: Coach Mikkel. Og innrammede bilder av to smilende guttepjokker som coachen ikke kan juge seg bort fra, lyse i luggen som den norske sommernatta.

– Jeg traff Hannah fra Texas her på Baylor, og jeg bestemte meg for å bli igjen da vi var ferdige på skolen. Vi giftet oss, og resultatet ser du der, smiler Mikkel.

Axel på tre og et halvt, Anders på ett.

– Jeg snakker norsk til dem hver dag. Det er viktig at de får med seg det norske språket. Og derfor kjører jeg på med Mummitrollet og Bjørnis, og alt jeg kommer over av norsk barne-tv.

Han gløtter på klokka. Ti over fire. Om tjue minutter skal han ut på feltet for å lede ettermiddagsøkta med ni av Amerikas største golfhåp.

ÅTTE TIMER TIDLIGERE // Avtalen var å møte Mikkel til frokost på Café Cappuccino, på «feil side» av motorveien som deler Waco i to.

Sørøst for Interstate 35, som strekker seg fra Mexico-grensen til Minnesota ligger byens stolthet, Baylor University, med sine 16 000 studenter, suksessrike basketball- og fotballag og andre idrettsprogrammer på toppen av den amerikanske skolepyramiden.

Nordvest derimot, downtown Waco, topper ikke byen annet enn kriminalstatistikker og popularitetsmålinger for Trump. Om det ikke finnes en liste over de feteste pannekakene da.

– Kalorier for en hel dag, fastslår Mikkel. Han har nettopp bestilt ei pannekake med sjokoladebiter og smører nå sirup på, som om skaden allerede har skjedd. Som selverklært «løpenerd» skal han brenne av kaloriene igjen på skolens tredemøller etter lunsj, det er i hvert fall planen.

Det er tidlig morgen, men hos Bjerch-Andresens har det vært full rulle i et par timer allerede. Axel og Anders er levert i barnehagen og Hannah er på plass i HR-avdelingen til Baylor. Og snart skal også pappa på jobb.

– Travle og lange dager, bekrefter han.

– Men jeg har fått en fantastisk mulighet her på Baylor og liker jobben min veldig godt. Det er stas å kunne reise rundt i USA, møte andre toppskoler i turneringer, speide etter nye talenter hjemme i Europa og jobbe tett med spillerne for å utvikle dem videre på skolen.

I år består Baylors herrelag av ni studenter, alle håndplukket fra USA, de fleste fra Texas.

– Det er litt tilfeldig at vi ikke har noen internasjonale spillere akkurat nå. Det skyldes først og fremst at det er flere gutter enn jenter med et høyt nivå her borte.

– Hvor gode er de?

– Veldig gode. Så gode at jeg er forsiktig med å plukke i svingen deres. Det er faktisk lettere å «føkke opp» ting enn å hjelpe dem teknisk. Jeg har jo fått denne jobben uten trenerutdanning, men bruker det jeg har av egen bakgrunn og erfaring. Jeg føler at jeg har noe å tilføre.

– Hva tilfører du?

Han fyller kaffe i koppen før han svarer.

– Jeg tar med meg en norsk mentalitet inn i treningshverdagen, sier han.

– Jeg har bakgrunn fra langrenn og skiskyting også, og i norsk idrett er vi gode på å jobbe langsiktig, lage utviklingsplaner og tenke prosess. Sammen med spillerne liker jeg å finne ut hva som må forbedres, og deretter måle framgangen på det. Over to måneder kan tallene gå litt opp og ned, som en aksjekurs. Men jobber du riktig, vil kurven likevel gå gradvis oppover. Men amerikanere er ikke vant til å jobbe på den måten.

– Hvordan jobber de?

– De tenker gjerne at alt kan fikses med en pro-time, at det bare er en teknisk justering, så vil alt sitte igjen. Vi har mye å lære av amerikanerne når det gjelder å presentere oss selv. Du vil ikke tro hvordan en 15-åring her borte kan selge seg inn på telefonen. Og de råe på å konkurrere. Men jeg tror de kan lære en del av oss om treningsprosessen.

SKRYT AV SJEFEN // – Mikkel er smart. Mye smartere enn meg, sier head coach Mike McGraw da vi treffer han ute på treningsfeltet noen timer senere.

Baylor-guttas hovedtrener er ingen hvem som helst i amerikansk collegegolf. I 25 år har han trent spillere på øverste nivå, Division 1, hvorav åtte sesonger på Oklahoma State, Viktor Hovlands gamle lekegrind. Tre ganger har han vunnet det nasjonale mesterskapet, og på veien har han utviklet 31 All-Americans.

Likevel var det Mikkel han ringte da en mindre skole i Texas, Stephen F. Austin State University (SFA), søkte ny assistenttrener.

– Mikkel har et skarpt øye og en klar hjerne. Han var veldig oppmerksom også som spiller, forklarer McGraw.

– Han kom ofte inn på kontoret mitt etter øktene, satte seg ned og delte sine tanker. Når han gikk igjen, måtte jeg skynde meg bort til notatblokka for å skrive ned hva han hadde sagt. Jeg skjønte tidlig at han var et trenertalent. Og hvem vet? Jeg er godt over 60 nå, og Mikkel har alt som skal til for å lede dette golfprogrammet videre.

For da Coach McGraw anbefalte den unge nordmannen til andre, hadde han en langsiktig tanke i hodet. På SFA kunne Bjerch-Andresen starte sin trenerkarriere. I 2017 ble han hentet til Texas Tech. Men snart skulle den samme stillingen åpne seg på Baylor.

Da ringte McGraw igjen.

– Vi har fått til ganske mye her de siste åra, medgir hovedtreneren, og speider utover det imponerende golfanlegget som en keiser beundrer sitt palass.

– Jeg så for meg dette i hodet. Et anlegg hvor spillerne kan trene på alle mulige slag, fra fire sider, uavhengig av vindretningen. Vi har en puttinggreen med bentgrass og en annen med bermuda, et nærspillsområde og flere simulerte hull med trær og hindre. Har du vært innendørs?

– Ja, veldig flott, bekrefter jeg.

Coach McGraw smiler som en stolt bestefar. Dette er hans verk. Styrkerommet hvor Silje Torvund Ohma la igjen formiddagsøkta i går. Garderobene der herrelaget og damelaget har hvert sitt skap og fellesrom med kjøkken og TV. De to svingstudioene med Trackman, putting-laben med nyeste teknologi, Pro V1-ballene til fri bruk, pokalskapet og skryteveggen med diplomer, og kontorene i andre etasje med utsikt over herligheten.

Lenge var også dette bare en drøm.

GAVEN FRA BILLY // – Jeg maste på skoleledelsen, forteller McGraw. – Og til slutt fikk vi tildelt denne tomta, men pengene måtte vi skaffe selv. En dag inviterte jeg en forretningsmann jeg kjente, Billy Williams, opp på området her. Det så ikke ut, gjengrodd og fælt. Men jeg fortalte om visjonen min, hva jeg ville bygge.

«Hva vil det koste?» spurte Billy.

«Aner ikke,» svarte Coach ærlig.

Forretningsmannen grein litt på nesa mens han skannet over den gjengrodde tomta og prøvde å forestille seg coachens drøm, og regninga til slutt. «Okei,» sa han endelig. «Jeg skal gi deg halvparten, så får du fikse den andre halvdelen med andre.»

– Det fikk fart på innsamlingen, og til slutt hadde vi mer enn nok til alt jeg ønsket meg, sier McGraw.

Alle deler av Baylors golfanlegg bærer i dag navn etter de sjenerøse giverne, mange av dem tidligere studenter som har ønsket å gi tilbake, og samtidig få et solid skattefradrag på inntekten.

Da anlegget sto klart i 2017, hadde byggekostnadene passert 7 millioner dollar, 76 millioner kroner. Den største donoren fikk aldri se det ferdige resultatet. Billy Williams døde, 74 år gammel, i desember 2015. Men kona Elaine og sønnene var til stede på åpningsdagen da skiltet ble avduket på den røde teglsteinsveggen. Billy W. Williams Golf Practice Facility and Clubhouse.

DOLLAR OG DONORER // – Alt handler til syvende og sist om penger her. College og sport er big business, og mye av jobben vår dreier seg om å finansiere opp ulike tiltak og prosjekter, sier Mikkel Bjerch-Andresen.

Han står i Baylor-universitetets «bokhandel», som minner mer om en større klesforretning på Karl Johan eller supportersjappene til fotballens superklubber. I havet av grønt og gult finner du alt som skolelagets logo kan trykkes på. Og køene er lange borte ved kortterminalene.

Mellom dagens treningsøkter har Mikkel tatt med oss på en guidet tur gjennom campus, der hvert bygg er oppkalt etter sine givere, alle udødeliggjort etter personlige gaver på 100 000 dollar og oppover.

– Det strømmer inn penger fra donorer, salg av TV-rettigheter og billettinntekter i amerikansk fotball og basketball. Som idrettsstudent kan du ikke motta lønn som proffene, men det er likevel spillere på basketlaget som casher inn en million dollar i året på reklameavtaler og NIL, et nytt regelverk. Alle som skal til NFL eller NBA må ha minst ett år på college. De beste er «one-and-done». Alle vet at de bare blir her det ene året.

Mikkel guider oss forbi skolens eget billettkontor, postkontor og politistasjon. Gjennom en velfylt lesesal, fritidsklubb og treningssenter.

– For en vanlig student, uten stipend, koster det 70 000 dollar i året å studere her på Baylor.

– Sa du 70 000 dollar i året?!

Mikkel nikker bekreftende.

– Mange får et mindre akademisk stipend, men de ettertraktede idrettsstipendene, spesielt de på hundre prosent, er det ytterst få av. På herrelaget har vi totalt fire og et halvt stipend å dele ut til våre ni spillere, og vi har splittet opp beløpene slik at alle får noe. Jentelaget har seks da antall scholarships som deles ut skal være i balanse med den totale kjønnsfordelingen på skolen. Men normalen i USA er at familier må spare opp flere millioner for å sikre barna sine en høyere utdanning på et nivå som ville vært gratis i det norske velferdssystemet.

SAVNER NORGE // Forskjellene er store i USA, også blant de 4000 ansatte på Baylor University. Mens Scott Drew, hovedtreneren for skolens basketballag, hever 35 millioner kroner i årslønn, har Mikkel det han kaller «en vanlig norsk lønn». Og barnehageutgifter på 18 000 kroner i måneden.

– Jeg skal innrømme at jeg lengter hjem til Norge innimellom, sier han.

Rundturen på campus ender i andre etasje på golfanlegget, på Mikkels kontor. Vi går ut på verandaen. Aleksander tar bilder med assistenten i front, driving rangen og nærspillsområdet i bakgrunnen. Alt McGraw er så stolt av, gutten og anlegget.

Mikkel kaster et langt blikk østover.

– Savnet etter Norge er både en nostalgisk og praktisk lengsel, forklarer han.

– Da vi flyttet hit fra Texas Tech, kom vi nærmere familien til Hannah. Men de bor fortsatt langt unna. Og jeg har min egen mor hjemme i Bærum og Axel og Anders som er blitt det viktigste i livet mitt. Det er mye bra med USA, men det har sin pris.

Tre måneders mammaperm, ingen pappaperm. Lange dager, lange reiser, over hele det amerikanske kontinentet.

NICE PERSONS // – Jeg har lært å kjenne Mikkel, sier Mike McGraw, der han står på sidelinjen og ser sin utvalgte assistent rigge opp ettermiddagsøkta.

– Han er ikke bare en smart fyr, han er en nice person. Han setter barna sine foran alt, og som sjefen hans har jeg bare ett krav til ham: «Gjør det du skal med barna først, og så kommer du hit etterpå.» Skal du ha fokus som trener, må du først være en god far.

På sine 25 år i toppen av collegegolfen har Coach McGraw hatt hundrevis av spillere innom kontoret sitt. Uten unntak har de alle fortalt at de legger ned det som trengs, mer enn de fleste.

– Alle sier at de jobber hardt, fastslår han på en måte som avslører at bare de færreste imponerer den rutinerte treneren.

Og bare én er blitt hans assistent.

– Jeg forventer hver dag at noen i Norge ringer for å få denne gutten hjem. Men jeg er sjeleglad så lenge jeg får beholde ham. Han vet hva jeg vil ha, han vet at jeg stoler på ham, og han vet hva vi ser etter.

Han venter ikke på oppfølgingsspørsmålet som dirrer i den varme Texas-lufta.

– Vi ser etter spillere med karakter, sier han.

– Det er nok av talenter som er gode i golf. Men som Jay (Goble, damelagets trener) trolig fortalte deg i går: Universitetets akademiske krav snevrer inn søket, og i tillegg må du være a nice person. Det er et krav, det er Baylors identitet.

Han peker mot puttinggreenen, mot en rødhåret gutt som står med hodet bøyd over oppgaven som Mikkel nettopp har gitt ham. Tyler Isenhart fra Illinois.

– Golfen hans er good, not great, sier Coach.

– Men han er den hyggeligste personen du kan finne i hele USA. Og et langt liv som trener har lært meg at fine folk er lettere og morsommere å jobbe med. Jeg er for gammel til å trene jerks.