De frivillige

– Du skulle sett hvor møkkete det var her. Sand og grus overalt. Gamle nister og bananskall. Det er utrolig hva folk slenger fra seg. Det så ikke ut her. Så vi foreslo at vi kunne gjøre litt reint her nede.

Solveig Sørebø Hansen og Synnøve Bergmann klager ikke. De smiler begge to. Utenfor klubbhuset er sola på vei opp til en ny flott dag i Østfold. Medlemmer og gjester er ute på banen. Og nede i kjelleren er de to blide tvillingsøstrene i gang, de rydder rundt skapene og feier gulvene.

Etterpå skal det støvsuges ordentlig.

En time tidligere

Det er mandag, klokka har så vidt passert halv ni. Rundt et langt møtebord på Gamle Fredrikstad GK sitter 18 pensjonister og deler morgenkaffe i pappkrus. Latteren sitter løst, det runger i veggene. Det er her de møtes; Dugnadscompagniet.

Øverst på den ene bordenden sitter Steinar Småriseth med kamuflasjemønstret caps, solbriller på bremmen og en mobiltelefon som lyser opp ansiktet. Han løfter to fingre i været for å tilkalle gruppas oppmerksomhet.

– Vi har en del ting på lista i dag, starter han.

– Divot-gjengen vet hva dere skal gjøre. Teestedene skal ryddes. Søppel skal plukkes. Jentene tar seg av kjelleren. Rødmalingen rundt hindrene må friskes opp etter NM. Og båten må på vannet for å holde sivet nede. Har alle fått oppgaver?

Det nikkes rundt bordet.

– Okei. Da setter vi i gang.

Frivillighetens år

Før pandemien viste tall fra SSBs satellittregnskap at den frivillige innsatsen i norske organisasjoner tilsvarer 142.000 årsverk. Det er tall som gjør Norge til verdensmestere i frivillighet, lenge før det ble bestemt at 2022 skulle være frivillighetens å

I tolv måneder feires nå Norges største lagarbeid. Målet er å få enda flere med på laget. For selv om frivillige organisasjoners enorme innsatsvilje var helt avgjørende i møtet med coronaviruset, har smitteverntiltak, nedstenging og frafall slitt på klubber og lag.

– Vi vet at pandemien førte til nedgang, sier generalsekretær Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge i sitt forord til årsrapporten i 2021.

– Færre har vært frivillige, færre har deltatt på arrangementer og mange organisasjoner har mistet medlemmer. Samtidig så organisasjonene lyst på framtida, og svært mange hadde ambisjoner om å rekruttere flere folk og øke aktivitetsnivået igjen.

I en undersøkelse svarer 70 prosent av alle lag og foreninger at de har vektlagt det sosiale felleskapet for å holde på de frivillige gjennom pandemien.

– Det varierer hva som motiverer til å være med i frivillighet, understreker Johnsen.

– Men de aller fleste er opptatt av å være til nytte, gjøre noe de brenner for. Folk må vite at aktiviteten har en verdi. Og det må være sosialt. I tillegg er det viktig å ha kontroll på egen tid og energibruk med klart organiserte oppgaver.

Arbeidslederen

Ute på banen i Gamle Fredrikstad er Kompani Småriseth for lengst i gang med dagens gjøremål. Vi finner sjefen sjøl i båten ved den 18. greenen, hvor Michael Mjaaseth fra Oslo GK noen uker i forveien satte den avgjørende putten for å bli norgesmester.

Men det er lite som minner om golf og kongepokaler der Steinar henger over jolleripa med hørselvern og et hageredskap du helst ikke vil stikke tærne borti.

– Vi prøver å holde sivet nede. Og da må vi under vann og ta det langt nede. Får vi klipt det ned nok ganger, skal det råtne på rot!

Han roper for å overdøve støyen av motorlyd og påhenger, som akkurat nå har virvlet fast propellen i en gryterett av gress og pinneved.

Det er Finn Eide som styrer påhengeren, innflytter fra Molde, IT-konsulent av yrke og golfspiller siden 2016. På vei ut med båten har de to dugnadskameratene hatt en vennskapelig krangel om kveldens Premier League-kamp. Finn er United, Steinar er Liverpool.

– Vi får se hvem som smiler bredest i kveld. Jeg tror faktisk at «vi» vinner, sier Finn, og gir sin gode venn et klapp på skuldra når de er ferdig med vannhinderet og båten er dratt på land igjen.

Så stiller de seg opp for et bilde før jeg spør Finn om hvorfor han er med på Dugnadscompagniet.

– Det er ukas høydepunkt, svarer han.

– Her gjør vi noe meningsfylt. Vi bidrar til at banen blir bra, og det er fint å få gode tilbakemeldinger fra både spillere og banemannskaper om at jobben vi gjør er nyttig. Og så er det jo sosialt.

Banemannskapet

«Banekællane», heter de på lokalspråket. Altså greenkeeperne, under ledelse av Thomas Preifelt, som daglig holder Gamle Fredrikstad i stand. Og de har god hjelp av pensjonistene som møter her hver mandag.

– En fantastisk gjeng, sier Steinar Småriseth.

Han kom til Fredrikstad fra de indre skogene for 40 år siden. De siste 30 åra i arbeidslivet jobbet han i Mills. Bestilte majones og kaviar, og ordnet alt som skulle ordnes. Men en ettermiddag, på vei inn til dattera i Oslo, følte han seg plutselig dårlig. Ved Klemetsrud måtte han stoppe bilen.

To dager senere fikk han svaret.

– Blodpropp i lillehjernen, sier Steinar og blunker et par ekstra ganger.

Det er sju år siden nå, men fortsatt vanskelig å snakke om. Han sleit med balansen og måtte slutte i jobben, ramlet da han lukket øynene.

– Jeg fikk ikke lov å jobbe mer. Og da ville jeg bidra her. Jeg kunne ikke gå hjemme hele dagen.

Han ble først med hjelpekorpset ute på banen. Og da klubbens dugnadsansvarlig ønsket å gi vervet videre, rakk Steinar opp hånden som han gjorde på morgenmøtet i dag tidlig.

– Det er banekællane som gir oss ei liste med ting vi skal gjøre. Så samles vi på klubbhuset, drikker litt kaffe, og fordeler oppgavene før vi går ut og jobber litt. Så er det lunsj, og deretter mer jobbing.

– Hva gjør at du vil bidra som frivillig?

Steinar blir stille et øyeblikk. Senere skal han unnskylde at han blir så lettrørt etter blodproppen, at klumpen i halsen vokser og tårekanalene fylles opp så mye raskere enn før.

– Jeg blir veldig stolt når jeg ser hva vi får til, som nå under NM, sier han endelig.

– Når jeg kjører NM-spillerne ut til hullet de skal starte på og de skryter av banen vår. Da blir jeg så stolt. Det er helt fantastisk.

Daglig leder

– Nå har jeg vært her i snart fem år, og Dugnadscompagniet var allerede etablert da jeg kom hit. Men jeg forsto tidlig at miljøet var viktig, forteller Christoffer Halvorsrød, daglig leder i Gamle Fredrikstad GK.

Vi treffer ham på kontoret i 2. etasje under Norgesmesterskapet i starten av august. Ute på en nystriglet bane kjemper landets beste herre- og damespillere om hver sin kongepokal.

– Det er krevende å arrangere NM i golf, først og fremst fordi vi trenger så mange frivillige. Men det har vi heldigvis. I tillegg til mandagsgjengen har vi flere som legger ned en enorm innsats. Vi hadde aldri klart dette løftet uten dem. De er helt uvurderlige, sier han.

Men NM-løftet handler om mer enn å flekse med de frivillige musklene. For også klubbmiljøet blir sterkere av innsatsen som legges ned.

– Det fine med å arrangere NM er at det gir oss en «go» i tillegg til oppmerksomheten og den positive omtalen. Vi merker at stoltheten smitter over på medlemmene våre, på alle som hjelper til, understreker Halvorsrød.

Forecaddie

Ei av de stolte medlemmene er Grete Bjørndal Larsen, Fredrikstad-jente, oppvokst i byen. I det daglige jobber hun i dentalbransjen, med produkter og folk som får tenner til å skinne. På siste dag av NM står hun midt i roughen med rødt flagg og hvitt smil.

– Hvorfor er du her? spør jeg.

– Tja, hvorfor ikke, tenker jeg da! Det er NM på hjemmebane, det er kjempespennende. Det er klart jeg vil være med på det.

Fluktstolen og kaffekanna avslører at Grete ikke skal hjem med det første. I helgene kjører hun marshalltjeneste og hjelper til med VTG-kurs. I hverdagen er hun frivillig trener, snart ferdig med det andre steget i trenerløypa, det såkalte Trener 2.

– Ganske engasjert, innrømmer hun.

– Jeg startet med golf i 1996, men bodde utenbys i mange år. Da vi flyttet tilbake hit i 2016, sa kona mi at hun skulle begynne med golf. Jeg sa ingenting, lot bare køllene mine stå i garasjen. Men da kona kom hjem etter første dag på VTG-kurs, dro jeg dem fram igjen. Da skjønte jeg at det var håp!

En proplaps og noen knekte ribbein senere var de begge i spill på Gamle Fredrikstad GK.

– Men hvorfor frivillig?

Hun fester blikket på en golfball der oppe i skylaget og følger den trygt ned i fairway før hun svarer.

– Jeg blir rett og slett av glad av det, sier hun.

– Jeg vil at flere skal begynne med golf, for det er så mange fordeler, for kroppen, for hodet, det sosiale. Å spille golf er en utrolig deilig måte å blir ordentlig frustrert på.

Hun ler hjertelig av sin presise formulering.

– Vurderer du å gi deg noen ganger?

Hun senker blikket, tenker seg godt om, og finner til slutt svaret der nede i roughen.

– Har du først sagt ja, blir du spurt hver gang. Det er det eneste negative jeg ser med å være frivillig. Flere burde bidra. Da blir det mindre jobb på hver enkelt.

Turneringsansvarlig

Det vet også Jan Skogman, nestleder i klubben og turneringsansvarlig under det pågående norgesmesterskapet. Mandag til fredag jobber han med bilfinansiering. På kvelder og helgedager fikser han alt mulig annet for golfklubben.

– Alt fra marshalltjeneste til klubbverter, maling og gulvlegging av klubbrom. I tillegg tok jeg på vervet som turneringsleder. Og vi trenger folk, så mye av jobben handler om å få flere til å bidra, og sørge for at alle blir værende, forteller han.

Ei dame i arrangørklubbens sorte NM-uniform nærmer seg benken vi sitter på. Med en enkel håndbevegelse signaliserer Tore at det ikke passer akkurat nå. Hun snur på hælene og går igjen.

– Det var kona, forklarer han. – Hun er frivillig, hun også. Og det er bra. For det hjelper selvfølgelig at vi begge er engasjert i klubben. I perioder tar dette mye tid. Og det har vært spesielt mye i år på grunn av NM.

Som nestleder er også Dugnadscompagniet en del av Jans ansvarsområde. Så han holder kontakten med Steinar. Men kompaniet er selvgående og får sine oppgaver direkte fra banemannskapet.

– Og dette gjør du bare for en kaffe?

– Jeg drekk´ernte kaffe heller, vettu!

Jan Skogman ler så overkroppen rister.

– Nei, hva skal jeg si? Jeg stiller vel opp fordi jeg vokste opp her, rett nedi gata. Jeg er Fredrikstad-patriot og golfidiot, stolt av banen og synes det er morsomt. Og noen må jo gjøre jobben, da. Elles blir det jo ikke gjort.

Noen uker senere

Mandagslunsjen er over for Dugnadscompagniet. Ute i roughkanten ved hull 16 står Joachim Heidenstrøm med rødmaling på fingrene. Og når han sammen med Aage Sandmæl endelig får vogna til å rulle, tegnes en rød stripe rundt vannet.

– Det var vi som dro det i gang, forteller Joachim, og snakker ikke om vogna, men hele kompaniet.

Det er ti år siden nå. De var fire, med Hans Ketil Berge som tredjemann og Tore Karlsen som den fjerde. Men etter at Tore døde brått i fjor, er de bare tre igjen av den opprinnelige gjengen.

– Det er gøy å se hvordan kompaniet har vokst, og hva vi har bidratt til. Dette har stor verdi, ikke bare for banen og klubben. Det er verdifullt for hver enkelt av oss, understreker Aage.

Hver mandag leverer Dugnadscompagniet ei liste som viser hvor mange timer de har lagt ned for klubben. Det lokale frivillighetsregnskapet viser at kompaniet alene legger ned 3.500 arbeidstimer i året.

Alle kan bidra

– Jeg tror folk har lyst til å komme tilbake til frivilligheten nå som det er mulig, men det vil ikke skje av seg selv, sier Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge.

Han opplyser at den viktigste årsaken til at folk ikke deltar i frivillighet, er at de ikke blir spurt.

– Vi trenger et felles løft for å øke deltakelsen, og noe av det viktigste vi gjør, er å vise fram alle mulighetene til å engasjere seg. Frivilligheten har noe som passer for alle, og alle har noe å bidra med.

I 2021 fikk Frivillighet Norge et av sine største gjennomslag i historien da den nye regjeringsplattformen slo fast at frivilligheten skal ha full og rettighetsfestet momskompensasjon.

– Med en sterk og mangfoldig frivillighet står vi som samfunn bedre rustet til å håndtere kriser. Frivilligheten er en del av samfunnets immunforsvar, som vi må ta godt vare på, påpeker generalsekretæren.

Kan bli for mye

– Kona spiller ikke golf, vil ikke prøve. Og innimellom synes hun nok at jeg bruker litt for mye tid her, sier Steinar Småriseth når Dugnadscompagniet har lagt bort sopekoster og støvsugere, spader og raker, parkert bilene, dratt inn båten, stablet bort merkevogna og hengt på plass utstyret, for i dag.

– For det blir ikke bare mandag, medgir han.

– Ofte blir det flere dager i uka. Og enkelte ganger tenker jeg at det kan bli for mye. Når jeg tar med meg tankene hjem, når det svirrer i hodet etter at jeg har lagt meg, når alle oppgavene tårner seg opp. Det har plaget meg litt, det skal jeg innrømme.

Fortsatt sliter han med «noen lammelser i beina» etter blodproppen. Av og til kan belastningen leses i ansiktet hans.

– Jeg skulle gjerne spilt mer golf selv, men det blir ikke tid til det. Det har vært så mye arbe´. Jeg har vel ikke vært borte mer enn kanskje tre ganger på et helt år, forteller Steinar.

– Men jeg tenker ikke på det når jeg først møter igjen de andre på mandag. Da er det bare moro. Da gir det mye tilbake.

Denne saken sto først på trykk i Norsk Golf 4-2022. Dugnadscompagniet møtes fortsatt hver mandag for å gjøre det som trengs på Gamle Fredrikstad GK. Det har de tenkt å fortsette med.