Den lange veien hjem

På Pebble Beach: Tom Erik Andersen

Når jeg skriver dette, torsdag kl 19:22 amerikansk tid, er Pebble Beach Golf Links nærmest tømt for mennesker. Hordene forsvant i femtida. De siste to timene har det vært kø over gangbrua ved The Lodge, opp i festivalområdet, mot parkeringa og bilene. Keep right, people!

Den kaldere, grå sjølufta er på vei inn Stillwater Cove. Lyset er i ferd med å slukke. Frivillige plukker søppel. Også i pressesenteret tynnes det ut.

Ved tee på hull 7 står Andreas Halvorsen. Han står på verdens mest fotograferte golfhull. Et hull alle drømmer om å spille. Også Andreas, men ikke i dag.

Han er +11 på tavla. Om tre hull er det over. Om tre hull skal han hjem.

Hvor er hjem? Er det Østre Halsen i Larvik, hvor Andreas vokste opp, spilte fotball og etterhvert golf? Jeg bor der selv, og husker gutten på sykkelen med bærebagen på ryggen. Etter skolen, på vei ut på rangen. Det er seks kilometer fra Østre Halsen til Larvik GK, like langt tilbake.

Han sto der til mørket slukte han. Slo wedge på wedge, tenkte seg til Pebble Beach, lyttet til pro Henrik Björelind. Så syklet han hjem igjen.

Mamma Hilde har fortalt meg historien. Da Andreas var 13, ville han mest av alt ha ei brukt campingvogn som kunne stå der ute på driving rangen tvers over fjorden. Så kunne han bo der i helgene.

Da han var 15, dro han til Oslo for å kombinere golf og skole. Alene.

Da han var 16, flyttet han videre til USA. Alene.

En halvtimes kjøring fra Jacksonville, Florida ligger Tom Burnett Junior Golf Academy. På akademiet er det en hybel. I 2013 flyttet Andreas Halvorsen (16) inn på den hybelen, 5880 kilometer fra barndomshjemmet på Østre Halsen – fra foreldrene Hilde og Pal, og broren Martin.

Hver dag trente han golf. De neste to åra klatret den unge larviksgutten på juniorrankingen i USA, men takket nei til college da tilbudene kom.

– Jeg fant aldri det jeg likte, forklarte Andreas da vi satte oss ned ved treningsområdet her på Pebble Beach tidligere i uka.

Noen meter unna slo Viktor Hovland kritthvite Titleist ProV1 på rangen. Hvert slag ble studert av treneren fra Oklahoma State. Hver rille i jernene ble vurdert av teknikeren fra Ping.

Når Viktor blir proff neste uke, vil trolig et internasjonalt agentbyrå styre hverdagen hans; kontraktene, mediene, turneringene, reisene.

Andreas Halvorsen reiser med broren og en Trackman.

Han smilte beskjedent, rettet litt på capsen.

– Martin bor i Tyskland nå, sa han. – Men han bærer bagen for meg her i U.S. Open. At jeg ikke valgte college, angrer jeg ikke på. Jeg har gått min egen vei, og klager ikke.

Som 18-åring ble han proff. I de fleste sporter er det en velsignelse. I golf betyr bare at du må klare deg selv. Du må spille inn hver krone. Ha sponsorer og et nettverk. Helst alt sammen.

Jupiter, Florida. Er det hjemme? Andreas bor der på fjerde året nå. Han er ingen ensom ulv lenger, selv om Hilde og Pal bor hjemme i Larvik og Martin i Tyskland.

Han er tilknyttet agentfirmaet 4 Sports. Har svingtrener Jeff Leishman boende der samt fysisk trener og fysioterapeut. Mor Hilde er mental trener. Martin er caddie om han kan. Reisene og sponsoravtalene ordner han selv.

Reisene er mange og lange. Avtalene få og små.

Femårsavtalen han signerte med Nike som junior er på siste året. Han har køller fra Callaway og Sonitor på bagen. Fra Larvik får han støtte av Fritzøe Engros.

Etter proffdebuten som 18-åring feilet Andreas Halvorsen på Q-school til Web.com. Året etter kom han seg inn på den latinamerikanske PGA-touren. De fem beste får kortet til neste nivå. Han er nummer åtte nå.

– Om noen synes at reisene er lange og kronglete i Europa, bør de ta seg en tur til Mexico, smiler Pal når jeg treffer han nede ved tauene langs hull 18 på Pebble Beach.

Kronglete er også spillet. Andreas har nettopp vært out-of-bounds. Fra sypresstreet midt i fairway, 220 meter fra pinnen, slår han fjerdeslaget høyt og langt inn mot greenen foran velfylte tribuner som minutter tidligere brølte for Rory McIlroy.

Ballen lander på greenen. Men greenen er hard, slaget langt, og den triller i den tykke roughen.

Det ender med trippelbogey.

Andreas ser i bakken. Pal rister litt på hodet.

– Vi vet han kan spille bra golf, sier Pal. – Det handler om få flere sjanser, bite seg fast på et høyere nivå. Han slo ballen bedre tidligere i uka.

På vei opp til hull 1 (Andreas startet runden på hull 10. Red. anm.) kommer vi inn på det åpenbare; økonomi.

Sammen har Team Halvorsen lagt mye i potten. Ingen bør regne ut det. Andreas har vært fire år på den latinamerikanske touren, spilt inn stadig mer, har en snittscore på 69,31 slag denne sesongen, men det strekker ikke til. Fly, overnatting, mat, trenere og mer skal betales.

I årevis har de mindre tourene forsøkt å overtale PGA til å øke premiepengene på nivåene under, men det skjer ikke. Det er bare én virkelig PGA-tour. Toppene får alt.

Andreas har tatt del i luksusen denne uka. En egen Lexus sto klar da han landet i California. Eget spillerhotell. Gratis mat. Ny bag. Callaway-bussen. Familien Halvorsen valgte selv to mellomlandinger fra Florida for å gjøre turen billigst mulig.

Tilbake til hull 1. Bare et fåtall publikummere følger Andreas Halvorsen, Nick Hardy og Noah Norton ut på siste ni, de ikoniske hullene langs Stillwater Cove med fantastisk utsikt ned mot stranden i Carmel.

Tavla viser stygge tall, meningsløse tall. De er dagens siste gruppe, og spiller bare for æren nå. Æren og de få som fortsatt henger ved tauene.

– Runder som dette bygger karakter. De er viktige for Andreas, sier amerikaneren med det grå håret og solbrune ansiktet ved siden av meg.

Han smiler varmt, strekker fram handa og presenterer seg som Jay.

På vei ut mot Carmel forteller Jay sin historie. Lenge jobbet han baken av seg som advokat, og hadde alltid andres problemer i fanget. Inntil han fikk sitt eget.

Datteren ble påkjørt av en bil, mistet nesten livet.

– Det endret meg, det fikk meg til å tenke og prioritere annerledes. Kona mi er også glad for det, sier Jay med falkeblikk på Andreas´ innspill. Det blir seig rough igjen.

– Jeg møtte Andreas for tre år siden, fortsetter han.

– Jeg hadde rigget opp en golfturnering hjemme i Ocean Reef, Key Largo. Og en dag fikk jeg en e-post fra en ung nordmann som spurte om å være med. Jeg sa ja med en gang. En nordmann på 19 år! Selvsagt kunne han det.

Andreas kom og spilte. Neste år kom han igjen.

– A great kid, sier Jay. – He is alone, you know?

Når Andreas passerer oss etter en dobbelbogey, møter han blikket til sin amerikanske venn.

– Play hard, have fun! sier Jay.

Kort tid etter det første møtet bestemte Jay seg for å hjelpe guttungen. Han ringte noen venner. Samlet inn penger. Kona og naboene engasjerte seg. Alle møtte de Andreas, Hilde, Pal og Martin.

– Vi er bare en golfgal vennegjeng som har lyst å bidra. Det er ikke enkelt å lykkes som golfpro, komme seg rundt, holde det gående, være der lenge nok. Kan vi hjelpe med reiser og opphold, er det verdt det. Det bor noe i gutten. He´s such a great kid, gjentar Jay.

Han skulle vært på båten til Bahamas nå. Turen ble utsatt da Andreas kvalifiserte seg til U.S. Open med to kanonrunder på Newport Beach for to uker siden. Naboene fra Ocean Reef heiv seg på.

I følget ut mot hull 7 er de der alle sammen. Scott og Brad tok flyet til California sammen med konene sine i går, ene og alene for å følge Andreas.

En lang drive passerer over oss, og lander i fairway.

– Jeg skrev ut en sjekk til den gutten, og det er jeg glad for, sier Brad, en tidligere baseballspiller i Minor League som nå har gjort dollar i helsebransjen og eiendom.

– Han er en god historie, you know!

– Han kom hit til USA som 16-åring alene. Han går den lange veien nå. I dag er han på Pebble Beach i U.S. Open, og det kan ingen ta fra han.

Brad knytter den gamle baseball-neven når Andreas setter birdie-putten og retter opp litt av selvfølelsen og scoren.

– Jeg er stolt av det han får til, sier Brad. – Det må dere være i Norge også.

—————–

Andreas Halvorsen endte U.S. Open på +14 etter to runder, og var likevel hele seks slag foran en spiller som Devon Bling, som tapte U.S. Amateur-finalen mot Viktor Hovland på Pebble Beach i fjor. Takk til Andreas og familien Halvorsen for følget og innsatsen.