Den tynne røde linjen

På Google Maps går det en tynn linje fra Dallas vestover mot Lubbock.

I over femti mil kan du omtrent kjøre rett fram uten å svinge. Er du heldig, kan kjøreturen over Den Store Prærien gå unna på fem timer og tjue minutter. Og det eneste du må passe deg for er vindmøller, oljebrønner og bakholdsangrep fra trailere og tornadoer.

For det snur fort i Texas.

HARD JOBBING // – For ett og et halvt år siden spilte jeg bedre enn «Ludde» i fem, seks måneder. Da var det han som sleit med spillet. Nå har det gått tråere for meg. Men jeg vet jo at jeg kan, at jeg bare må stå på og jobbe videre, sier Bård Bjørnevik Skogen.

21-åringen fra Sveio har lenge vært en av Norges største golftalenter. I sine to første collegeår på Texas Tech, og spesielt i fjor, imponerte han stort og avsluttet 2022 som All-American, diplomet henger på veggen.

­Nå sitter han og skraper i bordplata i leiligheten som har for vane å huse lovende collegespillere. Ripene i bordet røper at flere har hatt tunge perioder her.

– Jeg liker å tro at det kan snu igjen fort. «Ludde» har ekstrem kontroll på ballen nå, og foreløpig er ikke jeg helt der. Men det er ikke lenge siden han og jeg var de to spillerne som dro laget. Og jeg har jo i hvert fall diplomet da. Navnet mitt vil alltid være på veggen, uansett hvordan dette går videre.

Det nikkes på andre siden av bordet.

– Det siste året har jeg vært mye skadet, og ryggen krangler fortsatt. Jeg er ikke nærheten av å komme med på laget nå. Så det er «Ludde» som er kongen i kåken her, smiler Carl Didrik Meen Fosaas fra Nøtterøy, i sitt femte og siste år med collegegolf etter å ha fått et ekstra på grunn av pandemien.

Tredjemann i kollektivet, svenske Ludvig Åberg, er ikke hjemme. Rommet står tomt. Det vil si, ikke helt tomt.

– Bare i går kom tre nye pakker, sier Carl Didrik, og baner seg vei mellom pappeskene i gangen.

– Her er noen nye køller. Og hva skal han med alle de skoa der? Det hoper seg bare opp. Han får rydde når han kommer hjem fra PGA-touren.

EGEN SKOLEBANE // Det går en tynn og rød linje langs den sorte golfbagen til Bård Skogen. Fra bunnen splitter den seg til høyre og venstre etter få centimeter og rammer inn Texas Tech-logoen før linjene samler seg igjen helt i toppen.

Vi er på Rawls Course, i golflagets egen skolegård. Her, på et flatt bomullsbelte i Lubbock, hvor himmelen er stor og blå og vinden aldri gir seg, fikk den anerkjente banearkitekten Tom Doak oppdraget. Arbeidet startet i 2001.

«Kanskje det mest kompliserte prosjektet vi har gått løs på,» sa Doak da det endelig sto ferdig, han har baner som Pacific Dunes og Cape Kidnappers på cv-en.

Resultatet i Lubbock er en mesterskapsbane på 7207 yards, par 72, med eget klubbhus, nærspillsområde og driving range kun for Red Raiders, de røde plyndrerne, som byens idrettshelter blir kalt.

Prislapp: 140 millioner kroner.

Men de har selvfølgelig sjenerøse givere i Lubbock også, og denne gangen holdt det med én telefon. Jerry Rawls, som selv gikk ut av Texas Tech med en bachelorgrad i maskinteknikk i 1967 og visstnok var innom basketlaget også, tok hele regninga, på én betingelse. At skolen bygde den beste collegebanen i hele USA.

I SOL OG SKYGGE // – Den har ikke akkurat vært så veldig bra i det siste. De gjorde noen grep for at banen skulle bli som den først var tenkt, tørr og hard. Men det har gått utover greenene. Og samtidig blåser det alltid her, sier Bård og trekker glidelåsen helt opp til kjaken.

På den andre siden av landet, i vårgrønne og solvarme Florida, slår «Ludde» ut på førsterunden i Valspar Championship med de store gutta. Som verdens beste amatør. Og nummer én på PGA-tourens universitetsranking. I juni flytter det svenske stjerneskuddet ut av det nordiske kollektivet for å ta plass på den lysende PGA-himmelen.

På Rawls ligger den kalde morgentåka tykk over fairwayene idet Bård og resten av laget gjør seg klare til en fire dagers internturnering. Bortsett fra Carl Didrik da, som sliter med ryggen.

– Med elleve mann i stallen, og bare fem plasser på laget, sier det selv. Collegegolf er en evig kamp om å kvalifisere seg til neste turnering. Er du på laget, og spiller bra, er det ikke noe problem. Da er du med neste gang også. Men er du ute, må du kvalifisere deg inn igjen, forklarer Bård.

Det er lettere sagt enn gjort. Spesielt på dager som dette, når gradestokken kryper nedover, vinden øker og laget allerede er tatt ut.

– De fem spillerne til neste turnering er allerede klare. De spilte bra sist og får ny tillit. Det er bare sånn det er. Alt jeg kan gjøre er å spille så godt som mulig i disse kvalifiseringene, og så kommer det noen individuelle turneringer hvor jeg må gripe sjansen.

TØFF LÆRING // Fire timer senere er han på vei over brua på hull 18, et par-5 som Bård liker dem, risk and reward. Han har nettopp sendt en lang drive ned høyresiden av fairway. Og derfra har han rappet til, over vannet, pin-high, men ballen blåser av greenen.

Brua fra collegegolf til proffgolf er en usikker ferd på løse planker. I fire år får du alt du trenger. Klær, utstyr, reiser, turneringer, trenere, leger og fysioterapeuter. Du kan knipse i fingrene, så er de der. Knips igjen, og alt er borte.

Bård slår blikket ned på scorekortet, og rister på hodet.

– 75 slag i dag, sukker han. – Men greenene var usannsynlig harde.

– Cheer up! Du kan bedre og vil slå tilbake, sier head coach Greg Sands, som tar imot gruppa på den 18. greenen. Han står sammen med Nathan Weant, assistenttreneren som overtok jobben da Mikkel flyttet over til Baylor.

– Bård er normalt en av våre beste spillere. På en god dag er han helt der oppe med Ludvig, forsikrer assistenten på vei inn mot klubbhuset.

– Hva skiller fra i fjor?

Weant trekker på skuldrene.

– Det er små marginer i denne sporten. Men han viet nok for lite tid på nærspillet og puttingen i høst. Det har vært utfordringen hans denne sesongen. Det vet Bård. Og som trenere ville vi gjort ham en stor urett hvis han bare skulle spilt videre. Nå får han tid til å jobbe seg tilbake, og da blir han sterkere og bedre enn noen gang. Det er jeg sikker på.

SKOLEVALGET // – Jeg vet ikke om jeg er helt enig. De fokuserer veldig mye på nærspill og putting her borte, og det er selvfølgelig en avgjørende del av spillet, men jeg har bare ikke den samme godfølelsen som jeg hadde i fjor, forklarer Bård, og setter tennene i en kyllingwrap.

Da han hjemme i Sveio bestemte seg for Texas Tech, gikk det fort. Stipendet han ble tilbudt, var selvsagt bra. Men det var tilbudene fra andre skoler også.

– Det var Mikkel som utgjorde forskjellen, innrømmer han. – Jeg så fram til å ha en norsk trener i apparatet.

Det samme gjorde Carl Didrik. Han meldte flytting fra Keiser University i Florida for å danne en norsk trio i Lubbock. Men kort tid før de begge skulle starte på Texas Tech, fortalte Mikkel i en Messenger-samtale at han var på vei ut. Tilbake på den tynne streken mot Dallas, mot Baylor og Waco.

– Vi forsto Mikkel godt. Med små barn ville han nærmere familien til kona, sier Bård.

– Men det kom overraskende likevel. Mikkel var minst 50% av grunnen til at jeg valgte Texas Tech. Hadde jeg vært 17 år igjen, og Mikkel ikke var her, så hadde jeg nok valgt annerledes, så ærlig skal jeg være.

– Angrer du på valget?

– Neida, jeg har det bra. Og i bunn og grunn er jeg veldig fornøyd her. Men jeg skulle nok gitt meg selv mer tid til å sjekke ut flere skoler. Det er ikke akkurat enkelt å komme hit, og jeg bor ikke akkurat i verdens navle hjemme heller.

REKORDHOLDEREN // Det er langt til Lubbock, og langt til Sveio. Det er to sider av samme sak. Ingen fly fra Norge går direkte til Dallas. Og derfra må du fortsatt ri over prærien før Lubbock dukker opp av ingenting, som en luftspeiling i ørkenen. Til nå har ingen av nordmennene hatt besøk hjemmefra.

– Det er bare dama til «Ludde» som har vært her. Eller eks-dama da, retter Carl Didrik, som har kommet seg til Rawls via fysioterapeuten.

Mellom restauranten og proshopen har han fortsatt hedersplassen på veggen. I glass og ramme henger scorekortet fra dagen da ryggen, driven og alt han har plundret med, satt som det skulle.

Course record: Carl Didrik Meen Fosaas.

61 slag fra medal tees, 7207 yards.

«Jeg hørte rekorden din ble slått her i går. De må ta ned det kortet nå,» kommenterer en forbipasserende gjestespiller.

Carl Didrik tar spøken med et smil.

– Don´t scare me, man! sier han. – Den rekorden er den eneste prestasjonen jeg har her borte!

Men det stemmer ikke helt. Hjemme i leiligheten som han deler med Bård og Ludvig henger utmerkelsene fra de to første åra i Fort Lauderdale. Top freshman of the year i hele USA, på All-Nicklaus´ førstelag. Kandidat til Arnold Palmer Cup i 2020, seier i Innisbrook invitational, PING All-American honors.

GOLF OG SKOLE // Det går en tynn og rød linje på Rawls Course. Noen baller triller i vannet, andre stopper like før. Og det ene straffeslaget kan utgjøre forskjellen på seier og tap, femte- og sjetteplass, på laget eller ikke. Sånn er golf. Og sånn er college, hvor resultater er det som teller, akademisk og sportslig.

– Det er veldig annerledes enn hjemme, fastslår Bård når lunsjen er over. Vi har satt oss i bilen, og svinger inn på University Avenue, veien ned til campus.

– Henger du ikke med på skolen, går det også utover golfen. Trenerne får ukentlig oppdateringer på karakterene våre. Får du en C eller D, er de på deg med en gang. Du mister poeng hvis du ikke møter i timene. Og ramler du under et lovbestemt nivå, får du ikke spille golf.

Rødt lys, vi må vente.

– Er det krevende faglig?

Bård rister på hodet.

– Jeg har det ganske rolig nå, forsikrer han. – Men de burde absolutt informert mer om det akademiske opplegget under rekrutteringen. Jeg trodde jeg var ferdig med basisfagene da jeg kom hit. Men de to første åra hadde jeg plutselig matte igjen, som jeg ikke har hatt siden førsteklasse på videregående.

– I den første mattetimen skjønte jeg absolutt ingenting. Så jeg gikk til rådgiveren og spurte om jeg måtte ha det faget. «Det må du,» sa han. «Om du fortsatt skal ta business.» «Men da gidder jeg ikke det,» sa jeg. «Du får bare sette meg på det enkleste løpet,»

Vi rir på en grønn bølge ned til leiligheten.

GODE RÅD // – Det var litt min feil også, sier Bård etterpåklokt idet vi parkerer utenfor kollektivet til tre skandinavene.

– Jeg er en optimistisk type, og tenkte at alt var greit. Så jeg tok ikke imot hjelpen du kan få av agenter og rådgivere på forhånd. Det kan være lurt å være litt mer spørrende og undersøkende enn jeg var. For eksempel er det greit å vite at det skolefaglige er tøffere på private college som Baylor.

Han gløtter bort på Carl Didrik, som bekrefter påstanden.

– Nå, på siste året, har jeg ikke en eneste fysisk forelesing som jeg må være på, bare digitale. Rundt meg har jeg alt jeg trenger for å bli skadefri og utvikle meg som spiller, og så leser jeg på egenhånd. Det er et fint liv, smiler han.

Vi går den korte veien bort til idrettsstudentenes paradis. På høyre side troner Jones AT&T Stadium, som fylles med 60 000 tilskuere når skolens fotballag har hjemmekamp. Rett over veien ligger egne haller for fotball og friidrett, og skolens performance center, hvor også golflagene har tilgang til fagfolk og fasiliteter.

Går du enda lenger på det som er Amerikas nest største campus, kommer du inn i Drive of Champions, gatestubben som leder til nye arenaer for basketball, baseball, europeisk fotball, sprangridning og resten av idrettsprogrammene.

DAGEN ETTER // ­– Skulle jeg valgt på nytt, hadde jeg valgt collegeveien igjen. Jeg var ikke klar for å bli proff etter videregående, det hadde ikke gått bra. Og her bor jeg med den beste referansen jeg kan få i Ludvig Åberg. Det er et godt råd å ta med seg: Velg en skole hvor minst én spiller er bedre enn deg, tipser Bård.

Han står i soloppgangen på Rawls Course, klar for andre runde i kvalifiseringen mot egne lagkamerater.­

Været er lettere i dag. Skyene lysere, vinden varmere. Til og med ryggen til Carl Didrik er i godlune. Ikke bra nok for å spille, men bra nok for å trene. De hvite ProV1-ballene lander mykt på greenen før de biter til og stopper ved hullet.

– Hadde bare drivene mine vært like bra som nærspillet, sukker han, slenger bagen over skuldra, og låser seg inn i garderoben.

Snart skal navnet hans ned fra skapet. Etter fire år på college venter det vanskelige profflivet, hvor alt må ordnes på egenhånd, også pengene han skal leve av. For hver Ludvig Åberg, som går direkte fra college til PGA Tour, er det hundrevis som Nøtterøy-gutten. Gode spillere som må ut på den smale sti, klore seg fast til drømmen.

Som regel er det marginer som skiller. Etter to runder går det en tynn og rød linje på alle ledertavler. De som er over, får spille videre. De som er under, må reise hjem.

– Jeg satser på å bli her i USA, og ta steg for steg i mindre turneringer. Det blir ikke enkelt, men jeg har tenkt å prøve, forsikrer han.

Inn døra kommer Greg Sands, hovedtreneren. Ut av en hvit plastpose trekker han små gaver til Norsk Golf. En caps og genser med skolelagets røde logo.

– Dra hjem til Norge og finn en ny Viktor Hovland til meg, beordrer Sands, med bredt smil og fast håndtrykk.

På benken bak ham sitter Carl Didrik. Han peker mot skapet til Ludvig Åberg.

– Du har jo en ny Hovland der, coach.