Drømmefangeren

– Det er jo litt tungt å sette seg ned med skolearbeid etter en lang dag med mye trening, det skal jeg innrømme. Så det hender at jeg tar med meg bøkene opp i senga der.

Silje Torvund Ohma, student athlete ved Baylor University i Waco, løfter den rosa kulepennen fra kladdeboka og peker mot favorittplassen i hjørnet.

Her, innenfor de fire veggene i blokk nummer åtte, forbi vakta og bommen, tre trapper opp, bak døra til høyre, har ei av Norges beste golfjenter blitt Baylor-bjørn og flyttet inn med alt hun trenger for å utvikle seg videre.

Klær og sko tyter ut av skapene. Sekker og bager kjemper om plassen under senga. Timeplanen krøller seg på veggen.

Men når bordlampa slås av, mobilen blir mørk og hjemlengselen river som verst i hjertet, lyser stjernehimmelen opp på utsiden av vinduet og forteller 19-åringen hvor hun skal.

ETT DØGN TIDLIGERE. – Det er golf jeg vil leve av, det er derfor jeg er her, og målet er å bli så god som mulig. Jeg ønsker å spille på LPGA-touren, vinne turneringer, alt jeg har drømt om, sier Silje.

Hun sitter i golfbilen på White Bluff Golf Resort, 50 minutter fra campus. Hun ringte og inviterte oss med, forklarte at banene rundt Waco er i dårlig stand for tida. Derfor har vi kjørt noen ekstra miles gjennom cowboy-land, hvor de fortsatt rir sine jernhester uten hjelm og inviterer til duell med klistremerker på støtfangeren.

«I support Trump and I carry a gun».

Det frister ikke å kjøre forbi da.

– Jeg synes at jeg har kommet bra i gang etter oppstarten i fjor høst. Jeg trives godt her, kommer fint overens med jentene på laget, og har samtidig god kontakt med flere av de andre som også har startet på college nå, forklarer Silje på vei til første tee på New Course.

DEN ENESTE. – Inntrykket er at de fleste trives. Men jeg vet at det er flere enn meg som synes at det har vært en ganske stor overgang å komme hit. Du er langt hjemmefra. Du er aleine. Det er tøft å henge med på det akademiske i tillegg til at du skal prestere på golfbanen. Alt handler om kvalifisering og konkurranse fra første dag.

Silje hamrer ut sin første drive. Fuglene letter fra trærne. Hun løfter blikket, myser mot den lyse himmelen. I over seks sekunder henger ballen over hus og hytter på White Bluff, speider over Lake Whitney, leter etter et sted å lande.

Midt i fairway, litt til høyre.

– Den skal være okay, sier Silje.

Det siste året har hun videreutviklet sin styrke. Farten og lengdene. Snitthastigheten på LPGA-touren skal ligge rundt 94 mph i køllehastighet. Og når ballen forlater driverhodets tynne metallflate, har snittet økt til 140 mph.

Det er tall som Silje knuser allerede. Sammen med trener Geoff Dixon i Team Norway har Fana-jenta tatt steg for steg for å beholde kontrollen samtidig som køllehastigheten, ballhastigheten og lengdene øker.

ET STORT POTENSIAL. – Siljes lengder var noe vi naturlig nok bet oss merke i, og som gjorde oss interessert. I internasjonal toppgolf har gode lengder blitt stadig viktigere, og det er noe av grunnen til at vi ser et stort potensial i Silje, sier Jay Goble, head coach for Baylors damelag.

Vi treffer ham på parkeringsplassen til Baylor-universitetets golfanlegg, dagen etter runden på White Bluff.

Sola er på vei opp over Texas. På radioen rapporteres det om skyting og barnekidnapping like naturlig som at himmelen er blå i dag også. Det var nyhetene fra Waco. Have a naaice and sunny day, everyone!

Silje har allerede vært på skolen, hatt en time med miljøfag, environmental issues. Når har hun rattet sin Kia Soul ned University Parks Drive og parkert utenfor Billy W. Williams Golf Practice Facility. Neste punkt på timeplanen er fysisk trening.

– Vi kartlegger talenter over hele verden, og legger ned mye arbeid for å sikre oss de fremste studentene, forteller Goble på vei inn i hovedbygningen.

Han holder opp døra og viser oss inn.

– Og da holder det ikke bare å slå langt eller være god i golf. Baylor er et privat universitet som legger stor vekt på det akademiske. Vi vil ha bra folk, med gode familier rundt seg, støtte og balanse i livet.

EN PENGEMASKIN. De amerikanske universitetene er underlagt strenge retningslinjer i sine sportsprogram, og golfen er delt i tre divisjoner. På toppen sitter National Collegiate Athletic Association (NCAA) og styrer alt. Det er en pengemaskin der amerikansk fotball og basketball er de store inntektskildene, like populært som de profesjonelle storebrødrene NFL og NBA.

– Sånn er det her også, bedyrer Goble.

– Når Baylor spiller sine hjemmekamper på McLane Stadium, skolens egen fotballarena, er det fullt hver gang. Over 45.000 på tribunene. Vi er stolte av lagene våre.

Snart står også en ny basketball-arena klar nede ved Brazo-elven, like vest for Interstate 35. Julegaven ble gitt i 2021. En spleis mellom byen, skolen og givere på 185 millioner dollar, eller nærmere to milliarder norske kroner.

De bygger ikke gymsaler her.

I tillegg til amerikansk fotball, basketball og golf har Baylor programmer for baseball, softball, friidrett, volleyball, tennis, sprangridning og soccer, altså europeisk fotball. Alle har sine anlegg. Og de har sine trenere.

Scott Drew, hovedtrener for Baylors skolelag i basket, har ifølge lokalavisa en årslønn på 3,4 millioner dollar, over 35 millioner kroner. Assistentene tjener 10 millioner hver. Og likevel er Drew så vidt inne på topp-20 over de best betalte basketballtrenerne på amerikanske college.

Da Mike Krzyzewski – «Coach K» på Duke University – pensjonerte seg som 75-åring etter 2022-sesongen, var det med en årslønn, inkludert bonuser, på 9,7 millioner dollar, over 100 millioner kroner.

KOM IGJEN, SILJE! Inne på styrkerommet er den norske collegestudenten godt i gang med dagens første økt. Den hvite Baylor Bears-skjorten er dyvåt av svette. Det drypper fra nesetippen og dirrer i leggene der hun står inntil veggen, på tærne, framoverlent med ei vektplate for å øke belastningen. Det pumper gangster-rap ut av høyttalerne.

– One more minute, girls!

Det er Isabella Balcells som roper. «Izzie» er golflagets fysiske trener, director of human performance. I dag er det Silje og Rosie Belsham fra Newcastle som tynes til det ytterste.

– 30 seconds! Hold on! Jeg skal bare hente meg en kaffe, spøker «Izzie» og teller ned. Tre-to-en. De to jentene slipper seg ned på hælene, ned på matta, ned i puls.

– Good job, bears!

I korridoren utenfor styrkerommet henger diplomene på rekke og rad. Hvert år kårer NCAA tre All-American Teams, et første-, andre- og tredjelag. Totalt 27 spillere honoreres på tvers av alle colleger i USA. Får du navnet ditt på veggen, henger du der for alltid. Og noen skal nå helt opp på stjernehimmelen.

Her er diplomet til Joakim Mikkelsen, Viaplay-kommentator og tidligere Baylor-student. I 2012 fikk han plass på tredjelaget. Det samme gjorde Max Homa fra Berkeley. På andrelaget i samme kull finner vi navn som Patrick Cantlay, J.J. Spaun og Brooks Koepka. På førstelaget er Jordan Spieth, Justin Thomas, Dylan Frittelli og Thomas Pieters. For å nevne noen, fra ett enkelt år.

Og langt nede på diplomet fra 2017, året før Viktor Hovland ble tatt ut på førstelaget i All-American, står Scottie Scheffler. Som nest sistemann på tredjelaget.

ENDELIG LUNSJ. – Jeg vet jo at det er et nåløye, at det er vanskelig å leve av golf. Men jeg tror jo det er mulig å nå helt opp, ellers hadde jeg ikke vært her. Og derfor er det gøy se at Celine Borge gjør det bra på LPGA-touren nå. Vi har jo trent masse sammen, og det gir både meg og andre norske jenter en god referanse, sier Silje etter styrkeøkta.

Som freshman, førsteårsstudent, blir hun stadig bedre kjent i byen med 140.000 innbyggere. Et favorittsted er J-Patel, hvor salatbollen fylles med kylling og grønnsaker, og glasset med vann. Håret er fortsatt vått etter dusjen. Og snart skal hun tilbake for økt nummer to.

– Det kommer en vanskelig overgang fra college til profflivet, hvor alle må greie seg på egenhånd, spille inn penger og skaffe sponsorer for å få det til å gå rundt. Men jeg tenker ikke på det nå. Det er for langt fram. Jeg har nettopp startet her på Baylor, og har nok å konsentrere meg om her.

Baylors damelag i golf består av ni spillere rekruttert fra hele verden. Her er Rosie fra England, Sera fra Japan, Hannah fra Tyskland, BaiMai fra Thailand, Ilani fra Australia, Anika fra Ecuador, Mallory og Britta fra USA. Og Silje fra Norge.

Konkurransen er tøff mellom freshmen, sophomores, juniors og seniors. Bare fem får plass på laget til hver turnering.

– Er du fornøyd med starten?

­– Så langt er det Rosie, som dere møtte tidligere i dag, som har vært den beste av oss, den mest stabile. Men det har gått ganske bra for meg også etter hvert, spesielt i det siste, sier Silje.

Hun er på laget. Og skal være der. Det er ikke mange av de norske college-spillerne i USA som har fullt scholarship, 100% stipend. Det er de færreste på Baylor også. Men Silje har alt betalt med unntak av flybilletter tur/retur USA: mat, skole, trening, bolig. klær, køller, reiser og turneringer. Hun får til og med lommepenger fra Baylor, som strakk seg langt for å hente det norske talentet.

– Som privat college kan de også gi meg noe å leve for mens jeg er her, og jeg er selvfølgelig glad for det. Jeg vet at jeg har fått en mulighet som mange bare kan drømme om.

– Og hvordan går det på skolen?

Et lite sukk, blikk ned, stort smil.

– Der er det nok litt verre, svarer hun.

På Wang i Tønsberg gikk Silje ut med et imponerende karaktersnitt på 5,7. Nå pirker hun rundt i salaten, usikkert og nølende.

– Det høres sikkert teit ut, sier hun, og løfter blikket fra bollen. – Men på norsk hadde jeg en slags klisterhjerne. Jeg trengte bare å lese det én gang. Men på engelsk fungerer ikke hjernen min på samme måte. Det er i hvert fall mye vanskeligere!

TILBAKE TIL GOLF. Rett før nyhetene klokka to svinger en grå Kia Soul inn mot golfanlegget igjen. Silje ruller ned vinduet, taster inn koden og bommen går opp. Nå flere biler på parkeringen. Både damelaget og herrelaget skal trene.

­– Alle tilbake fra spring break, sier Silje.

Noen har hatt ferie her i Waco, andre har vært hjemme. For Silje var ikke det et valg. To timers kjøring til Dallas. Fly til London eller Helsinki. Videre til Oslo, deretter Bergen. Det er en lang og dyr reise.

– Foreløpig er det bare pappa som har vært her, da han «leverte» meg, for å si det sånn. Det er heller ikke alltid lett å få tak i de hjemme på grunn av tidsforskjellen, men jeg prøver å ringe dem etter timene mine. Da er klokka rundt elleve her og seks på kvelden hjemme.

Hun hopper ut av bilen, smiler og hilser til alle hun møter. Hele bjørnefamilien smiler og hilser tilbake, de er «bra folk».

– Det er selvfølgelig noen jeg har fått bedre kontakt med enn andre, sier Silje og nikker bort mot jentegjengen som gjør seg klare.

– Jeg bor sammen med Mallory og Ilani, på hvert vårt rom, med felles stue og kjøkken. Og vi er heldigvis ganske like, så det går kjempefint.

DEN SISTE HJEM. Fire og en halv time senere er det bare en Kia Soul på parkeringsplassen. Alle andre har dratt hjem.

Ettermiddagssolas varme lys kaster lange skygger over anlegget. I to timer har Silje trent innspill mot den opphøyde greenen i den andre enden, konkurrert mot seg selv, notert hvert slag. Hun har chippet med Ilani og Mallory på nærspillsområdet. Kort. Langt. Høyt. Lavt.

Men nå, når alle de andre har dratt hjem, står Silje alene tilbake på putting greenen. Hun plasserer sine ProV1 med største nøyaktighet, som om hun pyntet en kake. Sikter seg inn mot det lille hullet med en diameter på bare 10,795 centimeter, hvor selv den siste desimalen kan avgjøre turneringer. Stang inn, stang ut.

– Jeg kunne sikkert gjort det litt enklere for meg selv, sier Silje etter å ha trillet den siste ballen i hullet.

– Jeg kunne gjort unna skolearbeidet før treningen og ikke ventet til etterpå. For det er tyngre da. Men samtidig har jeg bare denne ene sjansen her på Baylor. Og det gjelder å ta vare på den. Jeg går all-in.