Grådighetens liste

Så kom den altså.

Natt til onsdag norsk tid presenterte LIV Golf den etterlengtede startlisten til den første turneringen i Invitational Series, den saudi-arabiske utbryterligaen.

Bakgrunn: Johnson sjokkerer med Saudi-overgang: – For fristende mulighet til å la gå fra seg

Neste uke stiller 48 spillere til start på The Centurion Club i London, ikke akkurat golfsportens høyborg, men så er det heller ikke banen eller turneringens betydning som lokker flere stjerner til Hertfordshire og britenes hovedstad.

Det handler om penger. Store, møkkete og blodige penger.

Det største navnet og den største overraskelsen på listen, Dustin Johnson, sa det nærmest rett ut. I hvert fall så «rett ut» som sportens megastjerner i dag kommuniserer med mediene – i veloverveide, skriftlige «uttalelser» på egne flater, sendt ut av agenter.

I uttalelsen forklarer den tidligere verdenseneren at han etter lang tids tenkepause mener at «det er i hans og familiens beste interesse» å bli med på den saudi-arabiske touren, selv om han bryter med sin nåværende arbeidsplass og alle moralske prinsipper.

Uttalelsen forteller aller mest om amerikanerens interesser.

Dustin Johnson har til nå tjent 74 millioner dollar på PGA Tour. Han er gift med Paulina Gretzky, datter og arving til Wayne Gretzky, tidenes beste ishockeyspiller. I årenes løp har det vært rapportert om både kokainbruk, knuter på tråden og positive dopingtester. Så penger er neppe problemet i den familien.

Johnsons beslutning om å delta i London – og samtidig droppe RBC Canadian Open, en turnering som han tidligere har vunnet – var uventet etter at han i februar ytret sin lojalitet til PGA Tour. Men ingen av oss har grunn til å være spesielt overrasket. For det som nå skjer i golfens verden, er bare ringvirkninger av et jordskjelv som lenge har herjet internasjonal toppidrett.

For all sport er tilsynelatende til salgs, og det spiller tydeligvis ingen rolle hvor pengene kommer fra.

Idrettens såkalte beskyttende organer, som FIFA, UEFA og den internasjonale olympiske komité – for å nevne tre – har flere ganger vært avslørt for sin grådighet, og mer enn det. De er blitt tatt med buksene nede, siktet og dømt for korrupsjon og økonomiske misligheter. Samtidig har de tillatt noen av verdens mest brutale og voldelige regimer eierskap og innpass i det som i utgangspunktet var en lek, et spill, en konkurranse, en sunn sjel i et sunt legeme.

En rask diagnose? Legemet går det ganske bra med. Alle målbare idretter viser at sporten beveger seg raskere, høyere og lengre for hvert år. Men sjelen er det faktisk verre med.

Manchester City var en «bråkete nabo» og middelhavsfarer i Premier League da Sheikh Mansour, visestatsminister og medlem av kongefamilien i Abu Dhabi, kjøpte den kaotiske Manchester-klubben gjennom landets utviklings- og investeringsfond, Abu Dhabi United Group, i 2008.

Paris St. Germain var en konkurstruet fotballklubb i bunnen av den franske toppdivisjonen da Tamim bin Hamas Al Thani, emiren av Qatar, kjøpte 70 prosent av klubbens aksjer gjennom det statsdrevne investeringsfondet Qatar Sports Investments i 2011.

Alle vet hvordan det har gått.

Begge er i dag superklubber i en verden som styres av penger. Og verdt å merke seg: I starten gikk det faktisk ganske trått. Verdens beste fotballspillere kviet seg for å takke ja til emiratenes oljepenger; de kunne stemples som grådige.

Men for hver signering ble det lettere å si ja. Til slutt fikk de tak i de beste, og i dag hylles klubbene for sine pokaler og prestasjoner mens turismen blomstrer i Abu Dhabi, fotball-VM planlegges i Qatar – og grove brudd på menneskerettighetene fortsatt går under radaren.

Det er slik sportsvasking fungerer.