Til det beste for oss alle

NB! Dette innlegget er en kommentar. Meningene er artikkelforfatterens egne.

Tidligere i uken publiserte vi en nyhetssak med tittelen «Må du betale om du ikke meldte deg ut før nyttår?» og det trigget en del reaksjoner. Jeg håper du kan sette av fem minutter til denne kommentaren. Målet er å skape større forståelse for intensjonen med saken, den norske medlemsmodellen og Norsk Golfs rolle.

La oss starte med saken. 

I løpet av januar og februar mottok redaksjonen flere henvendelser fra medlemmer i norske golfklubber. Alle hadde forsøkt å melde seg ut av klubben sin, av ulike grunner, men alle hadde fått det samme svaret: «Du må betale for 2025. Fristen for utmelding var 31. desember.»

I en verden hvor stadig flere av oss forventer at medlemskap og abonnement kan fryses eller sies opp på kort varsel – et treningssenter, en musikktjeneste, en app eller tv-kanal – gir det hakeslepp når fakturaen fra golfklubben på flere tusen kroner ramler ned i postkassen midtvinters, måneder før banen åpner igjen, til runder du aldri har tenkt å spille.

«Er det lov å sette en sånn grense på 31. desember? Må jeg virkelig betale for et produkt jeg ikke vil ha?»

Omtrent slik lød henvendelsene til redaksjonen, de kommer hvert år, alltid på denne tiden av året. Og på vegne av leserne stilte vi spørsmålene videre: «Må de betale? Er det lov?» Intensjonen var å opplyse, og svaret fra jurist og assisterende generalsekretær i Norges Golfforbund ga klubbene ryggdekning. 

Saken slo fast:

1) Ja, slik er loven. Regelen om utmelding før 31. desember er nedfelt i NGFs lovnorm til klubbene og godkjent av Norges Idrettsforbund.

2) Bakgrunnen er at golfklubber bærer det økonomiske ansvaret for sine anlegg, altså golfbanen. Derfor trenger klubbene denne forutsigbarheten.

Vi gikk aldri inn i klubbenes praktisering av loven. Stilte aldri spørsmål om bruken av skjønn ved sykdom, skader eller plutselige endringer i folks livssituasjon. Da vi publiserte svaret fra NGF, tenkte vi at dette var en støtte til klubbene og de daglige lederne som på telefon og mail må forsvare ordningen når opprørte medlemmer vil melde seg ut etter fristen. 

Saken slo fast at dette ikke er klubbens eget påfunn, men en regel nedfelt i NGFs lovnorm og godkjent av norsk idretts øverste organ. I tillegg legitimerte den hensikten: forutsigbarhet for driften.

De siste dagene har jeg likevel fått pepper fra klubbledere. Vi kritiseres for timingen, for innholdet, for vinklingen. Og beskyldes for å utfordre hele den norske medlemsmodellen.

I saken stilte vi et faktaspørsmål om 31/12-regelen, som de fleste klubber er flinke til å opplyse om i god før nyttårsrakettene. Min mening skal du få her: Norske golfspillere skal være sjeleglade for den norske medlemsmodellen. 

I en tid da prisen for golfspill skyter til værs i hele Europa, er det medlemsmodellen og fellesskapet som fortsatt gjør sporten tilgjengelig her hjemme, og veksten har vært formidabel.

Velferdsstaten Norge er bygd på fellesskap. Det samme er Norges Idrettsforbund, Norges Golfforbund og din lokale golfklubb. Det er viljen til å finansiere ting sammen og forholde oss til felles regler, og tilliten vi gir de som forvalter godene, som skiller oss fra en stor andel nasjoner og forbund i resten av verden.

Et grunnprinsipp i modellen er at alle skal få – ved at alle yter etter evne. Det sikrer skolegang, medisiner og fri rettshjelp når du trenger det – og en golfbane i hver krik og krok av kongeriket.

Uten medlemmer som villig betaler sine medlemskap, år ut og år inn, også i sesonger hvor man ikke fullt ut benytter seg av tilbudet og golfkøllene ruster i garasjen, ville mange norske golfbaner gro igjen.

På samme måte vil trener- og dommerutdanningen lide, gresskompetansen visne, topp og bredde forvitre og turneringsplattformer vakle om ikke medlemmene, altså klubbene, holder sammen i et forbund.

Det er naturligvis ikke bare fordeler ved en slik fellesskapsmodell. 

I en klubb eller et forbund kan du ikke bare velge det som passer for deg, som du vil ha, og du vil betale for. Det serveres det samme på tallerkenen til alle. Og du må gjerne være med å bestemme menyen, men da må du også brette opp ermene og gjøre en jobb på kjøkkenet, vi trenger en mann i oppvasken.

Det er kanskje der Norsk Golf hører hjemme.

Vi får ofte høre at vi er «NGFs kommunikasjonskanal». Andre ganger omtales vi som «klubbenes talerør», og misforståelsen preger også kritikken vi har fått den siste uken. Klubbledere reagerer når de føler seg angrepet av sine egne. Det forstår jeg. Men det er ikke helt riktig.

Det er hverken ansatte i forbundet eller ansatte i klubbene som sørger for at Norsk Golf er i sin 70. årgang som trykt magasin og på norskgolf.no siden 2009. Det er de folkevalgte fra klubbene som på Golftinget har bestemt at fellesskapet skal ansette redaktør og journalist, ikke to tekstforfattere som pynter på sannheten. Men da må vi også tåle den sannheten.

Jeg skal innrømme: Å drive en «redaktørstyrt og uavhengig redaksjon» med Norges Golfforbund som utgiver og eier, finansiert til 80 prosent av klubbenes medlemmer, er ikke alltid like enkelt. På den ene siden skal vi løfte fram norske spillere, klubber og forbundets aktiviteter, inspirere og engasjere til mer og bedre golf, men jobben er også å stille spørsmål som krever svar. Til spillere, til klubber og til forbundet. Noen av dem kan være vanskelige, til og med vonde.

Det er vi i redaksjonen som  bestemmer hva vi publiserer. Ingen dikterer vår agenda, det er ingen sensur. Noen synes vi er for snille, andre for harde. Reaksjonene kommer gjerne når berørte parter ikke får det de selv ønsker på tallerkenen, men noe de misliker, noe som fellesskapet har bestilt. 

Vi tør påstå at vi er varsomme. Vi hakker ikke løs med kniver og gafler. Vi jobber ikke i blodrød tabloidtåke. Vi jager ikke klikk, og serverer ikke titler som lurer deg inn i sakene og gjemmer nyhetspoenget for å øke lesetiden. 

Vi håper du ser, leser og lytter til Norsk Golf fordi det gir deg verdi, og at sakene i sum tjener fellesskapet – også fordi det gjør litt vondt innimellom. For ut av de vanskelige spørsmålene kommer ofte ny læring og bedre valg.

Underveis må vi selvsagt  utvikle produktene våre. Løsningen er ikke å binde fast gjestene til stolene i restauranten. Det er ikke lover og frister, men det vi leverer – maten og menneskene – som til slutt avgjør om vi har en klubb, et forbund, et Norsk Golf i framtiden.

Denne uken kom de offisielle lesertallene. Kantar-undersøkelsen viser at 130.322 mennesker leser vårt trykte papirmagasin, og størst økning har vi som resten av Golf-Norge i de yngste aldersgruppene, i en tid da alle tenker at ungdom bare er på mobilen. Så feil kan man altså ta.

Noen tror at Norsk Golf, landets største idrettsmagasin, hadde stått på et bedre sted utenfor fellesskapet. Men realiteten for oss er den samme som for landets golfklubber og klubbenes medlemmer. 

Det er fellesskapet som gjør oss store, som gjør at vi er rimelige og tilgjengelige for alle – og attraktive for markedet rundt oss. Da må vi alle tåle et spørsmål om hva vi driver med innimellom, og at andre mener noe annet enn oss selv.

PS! I går ble jeg invitert til GAFs (interesseorganisasjonen for administrativt ansatte i Golf-Norge) årsmøte i mars for å fortelle om Norsk Golf, vår rolle, vårt mandat og våre vurderinger i enkeltsaker det siste året. Jeg er glad for invitasjonen, og tror på dialog og takhøyde.