Hun overrasket alle – bortsett fra seg selv

I midten av april kom det en beskjed flere sperret øynene opp for. Ladies European Tour-spiller Julie Boysen Hillestad legger opp. I en alder av 24 år.

Naturligvis overrasket hun mange – men ikke seg selv. Hun beskriver det som et vanskelig valg å ta, men at det føltes riktig.

– Jeg gjorde det for meg selv. Tanken om å faktisk legge opp har jeg vært innom flere ganger de siste månedene. Hvorfor jeg spiller har jeg slitt med å svare på i flere år, sier hun til Norsk Golf.

 Eksperimentet

Selve annonseringen skjedde ute på tour i Sør-Afrika. Boysen Hillestad var en av mange norske kvinner som spilte de to Europatour-turneringene på afrikansk jord i april. Like før den siste turneringen fortalte hun omverden om avgjørelsen om å legge proffkøllene på hylla.

På terrassen på Oslo Golfklubb noen uker senere innrømmer hun at det var et snev av et eksperiment i det hele.

– En ting jeg har slitt med er nerver knyttet opp mot forventninger, og da hadde jeg et håp om at de skulle forsvinne fordi dette var min siste internasjonale konkurranse.

Tankeeksperimentet funket. Til dels.

Alt stemte på førsterunden på Erinvale Golf Club like utenfor Cape Town. 67 slag, fem under par og for første gang på lenge i tetkampen fra start. De to neste gikk forholdsvis bra med runder på 73 og 71 slag, men så kom sisterunden. 80 slag, falt til 40. plass og tårene begynte å rulle på siste green.

– Jeg har hatt mange spesielle søndager i karrieren, men denne var unik. Tårene kom fordi dette var min siste proffrunde i utlandet og kapittelet var over.

 Det absolutte høydepunktet

Det var aldri noe tvil om at Julie Boysen Hillestad skulle bli profesjonell idrettsutøver. Som liten var hun alltid med da mor og far konkurrerte aktivt i hundekjøring, og fulgte lenge i deres fotspor. Hjemme hos foreldrene finner man fremdeles gullmedaljer fra NM, EM, og ikke minst VM-gullet hun tok i 2015. 

– Konkurranse har alltid stått høy i vår familie. Det er nesten som et familieyrke.

Like etterpå la hun hundekjøring til side, for unge Julie ville heller spille golf.

– Golfen fikk jeg fra besteforeldrene mine, så den føltes litt mer «min» enn det hundekjøring gjorde. Da jeg tok det valget, følte jeg meg skikkelig selvstendig for første gang, forteller hun.

Valget føltes riktig. Golfen ble livet hennes. Familien flyttet fra Notodden til Hamar, og Atlungstad ble hjemmebane. Videregående-tiden ble unnagjort på Wang i skøytebyen, og deretter gikk turen over dammen for fire år på college. Først to år i Sør-Carolina, og de to siste i Nord-Carolina. I denne perioden opplevde hun mestring, noe som skulle resultere i hennes største prestasjon på golfbanen; NM-gull.

I 2021 vant hun Norgesmesterskapet på Miklagard med en birdie på det 72. hullet foran venner, familie og støttespillere.

– Det er den beste opplevelsen jeg har hatt på en golfbane noensinne. Det var så deilig! Det var som en bekreftelse på at jeg tok riktig valg som 15-åring om at golf var min idrett, forteller hun nå.

Men i roughen lusket det problemer.

De store spørsmålene

Med kongepokal i bagasjen dro hun tilbake til USA for å fullføre studiene, og deretter bli proff. Det var egentlig aldri noe spørsmål om noe annet, for hun var tross alt golfspiller. Men på banen hadde den sagnomsuste «yipsen» begynt å melde sin ankomst. Ukontrollerbare bevegelser i håndleddet i nærspillet og på greenen hadde allerede plaget Julie en stund.

– Det føltes ut som det kom annenhver gang jeg spilte. Og når jeg fant en løsning med nytt puttegrep, kom det alltid tilbake etter noen måneder, forteller hun.

Enhver golf kan forstå at yips ikke er ettertraktet, men det er ikke hovedgrunnen for at hun nå legger opp. Som hun selv sier:

– Hadde motivasjonen vært der så hadde jeg fortsatt med «grinden».

For det er de store spørsmålene som har gnagd i hodet det siste året.

– Jeg har lenge tenkt «Hvorfor liker jeg ikke dette mer enn det jeg gjør? Er det egentlig det her jeg vil gjøre?».

I høst gikk hun bort til noen av de internasjonale spillerne som har vært på touren i 10-15 år, og spurte om hva som var deres motivasjon.

– Da jeg ikke kjente meg igjen i svarene deres skjønte jeg virkelig at noe var feil.

Julie understreker at hun har elsket hverdagen, vennskapene og opplevelsene i kjente og fjerne land som satsende golfspiller de siste årene. Det er den indre uroen og manglende motivasjonen til å legge alt annet til side som har drevet frem den endelige avgjørelsen om å legge opp. På sosiale medier beskrev hun valget slik:

 «Grunnen til at jeg tar denne avgjørelsen er fordi jeg ikke spiller for meg selv lenger. Det MÅ være prioritet nummer 1. Det er ikke slik at jeg ikke tror på meg selv, men det er bedre å gjøre det som er best for meg i stedet for å fortsette å spille bare for å gjøre andre stolte.»

Én siste gang

I etterkant av innlegget rant det inn støttemeldinger og tillitserklæringer i innboksen. Folk satte pris på ærligheten og åpenheten om valget hennes.

– Det var veldig rørende å se. Spesielt fra de unge juniorene som er usikre på hvordan fremtiden kan se ut. De sa at de satte pris på ærligheten min og synes jeg er et forbilde.

– Hvordan føles det?

– Det er både fint og rart. Jeg føler noen ganger at jeg er litt vel åpen, men om det kan hjelpe noen andre, er det bra, svarer hun.

Hva fremtiden bringer er fremdeles uvisst. 24-åringen ønsker å forbli i golfen, men akkurat hvordan vet hun ikke helt enda.

– Det er mange ting jeg kunne tenke meg å gjøre, men akkurat hva spesifikt finner jeg ut av.

Først skal hun pegge opp ballen i turnering én siste gang – i Norgesmesterskapet på Oslo Golfklubb i juni.

– Det gleder jeg meg veldig til! Det blir som en slags avskjedsturnering. Jeg bør vel trene littegrann før første tee-off, men nå skal jeg ikke røre køllene på noen uker.