Kentas store mål

– Det er ikke lenge til avreise nå, bare noen uker. Og jeg gleder meg veldig. Så her må det trenes!

Han står i det røde skuret oppe ved driving rangen på Nes Golfklubb i Vormsund. Med ny caps fra Puma, solbriller fra Evil Eye og køller fra Titleist. Alt sponset, selvfølgelig. For det lønner seg å bli god i golf. Og det er lenge siden Kent Daniel Danielsen ble det. Nesten like lenge som kompisene har kalt ham Kenta.

KAMERATSKAPET // – Jeg er egentlig fra Mogreina, men vi flytta til Jessheim for å komme nærmere skolen og kompisene mine. Det har funka bra det, forteller han.

Null mobbing. Fin oppvekst. Gode kamerater. De har hengt sammen hele veien, passet på hverandre, støttet hverandre: Simen, Andreas, Henrik og Kristoffer. I dagene før intervjuet med Norsk Golf har Kenta svinget rundt på Kragerø Resort på treningsleir med Simen og Georg. Hatt det moro. Senket noen par – og litt til.

Det er en fin dag for solbriller.

– Men det må trenes nå, sier Kenta der han står på driving rangen, trykker brillene mot neserota og stiller inn siktet mot det vaiende flagget.

ARENAEN // Special Olympics World Games er verdens største idrettsarrangement for mennesker med utviklingshemning. Her møtes utøvere på alle ferdighetsnivåer for å trene og konkurrere i 30 ulike idretter, deriblant golf.

– Jeg spilte fotball først, men det var kjedelig, for jeg satt mest på benken og så de andre spille, sier Kenta.

På tribunen satt mor og far og vred seg på de gamle plankene. Vekslet blikk, pustet tungt, så på klokka. Fem minutter igjen. Kenta fortsatt på benken.

– Etter hvert ble vi bare sinte foreldre, innrømmer Kai Åge Danielsen. Han er en viktig del av Team Kenta, som pappa og caddie, og sjåfør som i dag.

– Men da vi tok med Kenta på golf, endret hele situasjonen seg. Her fant han en arena hvor også han kan lykkes. Og han blomstret umiddelbart.

OPPSTARTEN // Det var nettopp her på Nes GK det startet. Kenta var kanskje tolv. Han husker ikke helt, det er ikke viktig. Det viktige er at han tok Veien til Golf og raskt ble god. Veldig god. Han raste ned i handicap.

– Jeg hadde veldig bra sving og riktig utstyr den gangen, forklarer han når range-bøtta er tom og vi har satt oss ned ved kafeteriaen.

Det er komplisert, men Kenta forteller gjerne om kromosomet han mangler.

– Det heter velocardiofacialt syndrom, forkortet VCFS. Og det gir meg en diagnose som kalles F70 og DiGeorges syndrom, eller kromosom 22q11-syndrom.

– Det høres vanskelig ut?

– Det er vanskelig, sier Kenta.

Kort fortalt gir det en forsinket motorisk, tale- og språkutvikling. Og på spekteret ligger Kenta et sted mellom lav normalfunksjon og lettere utviklingshemming. Uten at han bryr seg så mye om det.

– Jeg føler meg som en helt vanlig person, så det går fint. Jeg er sosial. Jeg jobber. Jeg spiller golf. Jeg er på treningssenter.

– Vi har alltid vært opptatt av at Kenta skal få leve mest mulig som alle andre, skyter pappa inn.

Derfor ble det også golf. Og da sønnen først blir ivrig og deretter god, ble det forsakelser og kilometer på telleren. Nå skal de sammen til Berlin i juni. Senere i sommer venter para-EM i Nederland.

– Hvis jeg kommer med, tillegger Kenta.

– Hvordan finansierer dere det?

– Det er ikke så mye penger i paragolf. En kompis av pappa sponser litt, og så må man jo lage en spleis selv da, få inn noen penger.

Spleis-aksjonen startet vinter. Kjære alle venner, bekjente, golffans og tilhengere! Støtt ParaGolfer Kent! Målet var femten tusen. Resultatet var én giver. Hundre kroner.

PENGENE // – Det er ikke lett å være parautøver i Norge, innrømmer Kenta.

Det kan faren underskrive på.

– En ting er å være med på det som skjer innenlands, det koster ikke så mye. Men skal du være med på det som skjer i regi av EDGA, de internasjonale turneringene, krever det noe helt annet, sier Kai.

– Vi forsøker å hente inn det vi kan av støtte. Og Kenta har selv vært flink i markedsarbeidet. Han er god på data, fikser alt på nett, og er ikke redd for å spørre. Det kommer godt med, understreker faren, og gir sønnen en god klapp på skulderen.

Under en jobbdag traff Kenta en tilfeldig kar fra Øvre Romerike Handicapforbund, som oppfordret ham til å søke om støtte. Og Kenta fikk utløst noen sårt tiltrengte midler.

– Jeg håper jo at golfforbundet og de norske klubbene vil bidra litt mer etter hvert. I Sverige er det mye mer støtte til parautøverne. De ligger noen år foran oss der, og har det meste betalt, opplyser Kenta.

– Synes du ikke det er urettferdig?

– Det er jo det, svarer han kjapt, men blikket flakker mot faren i nabostolen.

For dette har de snakket om på forhånd. Tidligere i uka hadde Kenta bedt om spørsmålene til intervjuet. Han ville forberede seg skikkelig. Og hjemme ved tastaturet skrev han seg varm.

Nå sitter han med utskriften i hendene. Et brettet papir med redigerte notater.

– Jeg synes han tok i litt mye, sier faren.

Kenta sier ingenting. Ikke før jeg spør om hva som gjør ham irritert, kanskje sinna.

Han stikker papirlappen ned i lomma.

– Jeg er alltid blid og hyggelig, smiler han.

Men det stemmer ikke helt. For det går rykter om en turnering på Elverum for noen år siden hvor Kent Daniel Danielsen ble så forbannet at han knakk kølla.

– Stemmer det, sier Kenta.

– Jeg kan bli virkelig sinna ute på banen. Men å knekke køller har jeg sluttet med. Det kan jeg ikke gjøre nå, med de nye køllene fra Titleist.

KAMPEN // Du skal være bra sterk for å kjempe for et normalt liv hvis du blir født med et kromsom for lite, også i Norge. Som utviklingshemmet har du rettigheter som hører til, men veien fram kan være lang.

– Vi kjempet omtrent til siste dag, sier far Kai.

– Den øvre grensen for å bli «ung ufør» er 26 år. Da lukkes døra. Og likevel trenerte NAV saken igjen og igjen. Det var helt håpløst. Kenta er født med en alvorlig og varig diagnose som utvilsomt klassifiserer som «ung ufør». Men de returnerte søknaden igjen og igjen, mente noe var feil. De ville teste ham på alle mulige måter. Og til slutt rant nesten tiden ut.

Over sju år ble Kenta sendt rundt til ulike oppdragsgivere og bedrifter for å «testes» i ulike jobber. På hvert nytt sted møtte han nye folk, nye omgivelser og oppgaver som ikke passet. Foreldrene så hvordan stresset plaget den unge gutten.

En dag ringer telefonen. Det er Kenta. Han står alene i et blomsterbed ved T-banestasjonen på Økern. Faren må hente ham.

– Han ante ikke hva han skulle gjøre. De hadde bedt ham om å plante blomster, men bare satt ham av og kjørt derfra. Da var det nok for meg.

– Hva gjorde du?

– Jeg ringte dem, sier faren. – Til NAV.

– Jeg sa at nå kontakter jeg den beste advokaten jeg kan få tak i, så får vi ta det derfra. Da ga de seg til slutt. Men det var tunge år. Det var tungt for Kenta, tungt for oss. Du kan bli ødelagt av et sånt byråkrati.

LÆRINGEN // Kenta og familien forsøker å snu på det nå. De tenker at alt de har vært gjennom, er læring. Og selv om det har vært tøffe perioder også etterpå, har Kenta funnet sin plass i samfunnet. De trygge kameratene fra Jessheim er der fortsatt. Golfen har gitt ham mestringsfølelse. Og nå jobber han også.

– Jeg har vært på jobb i dag, sier Kenta.

Tre ganger i uka finner du ham på plan 2 på Jessheim Storsenter, som butikkmedarbeider på «Sommer og Vinter – Sporty Mote»

Arbeidsdagen er ikke lenger enn at parautøveren får tid til å trene før Special Olympics i juni.

– Jeg tok selv kontakt med Jan-Are (Larsen) i Titleist for å spørre om å bli sponset. Vi hadde et møte på Teams, og dagen etter fikk jeg kontrakt med Footjoy og Titleist. De sa ja med en gang, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg hadde størst framgang i de åra da køllene mine var tilpasset.

– Hva skjedde?

– Jeg begynte å kjøpe køller selv.

– På nettbutikker?

– Ja. Og da gikk det sånn!

Kenta gjør en stupebevegelse med hånden, slik fotballdommere gjør når de mener at spissen har filmet. Eller fore-caddier ved greenen vil fortelle deg at innspillet gikk i vannet.

– Det har bare gått nedover etter det. Ikke handicapet altså, det har gått oppover. Jeg var nede i fire, fem som junior. I dag er jeg oppe i elleve. Men jeg har troa på at det retter seg nå, med de nye køllene.

RUNDENE // Både Kenta og faren innrømmer at det flere fordeler med å holde seg unna nettbutikkene.

For penger har vært noe det vanskeligste å håndtere for Kenta i overgangen fra barn til voksen, i løsrivelsen fra foreldrene og på veien til et selvstendig liv.

– Vi vil at Kenta skal stå støtt på egne bein. Og da er det forståelig at han selv ønsker å styre sin egen økonomi, at han sier fra seg vergen. Men det har jo vært en utfordring. Det har jo det, sier faren, og søker øyekontakt med sønnen for bekreftelse.

Kenta nikker sakte bak solbrillene.

– Det har vært noen runder, sier han stille, godt gjemt under bremmen og speilglasset fra Puma og Evil Eye.

Faren sprekker opp i et smil.

– Ja, det har du helt rett i, Kenta! Det har definitivt vært «noen runder».

Men framover skal rundene handle om golf. Det er både Kenta og faren enige om. Som utøverrepresentant for Special Olympics har han tatt på seg et spesielt ansvar. Et ansvar han er stolt av.

– Det viktigste å fortelle er at alle kan spille golf, uansett hvilket utgangspunkt du har. Det er det jeg ønsker å få fram. Ingen skal være redde for å prøve. Jeg håper at flere vil teste ut golf.

– Hvordan bør utviklingshemmede tas imot på golfklubben?

– Det er ikke så mye som skal til, sier han.

– Det holder å prate med dem, hjelpe dem i gang. Være sosiale og greie, med alle som kommer.

– Vi har opplevd golfen som veldig inkluderende. Det skal godt gjøres å finne en idrettsaktivitet som er bedre egnet for alle, tillegger faren.

– Hvor lenge vil du satse golf da?

Kenta tenker seg om, drar litt på det.

– Det får vi se på, svarer han. – Men jeg håper jo at de nye køllene hjelper da. Jeg prøvde den nye TSR-driveren på Larvik GK og slo over 220 meter. Så spillet mitt blir nok bedre igjen nå.

– Og trening er kanskje enda viktigere?

Pappa Kai nikker i bakgrunnen.

– Stemmer det, sier Kenta. – Trening er viktig. Så jeg får prøve å legge inn noen flere økter framover. På rangen, banen og spinningen. Litt hjemmetrening, kanskje. Og litt styrke i tillegg. Det er mye jeg burde gjort, he-he.

PREMIEN // Uansett hvordan det går i Berlin, har Kent Daniel Danielsen vunnet den største premien i golf. Kjærligheten til spillet, opplevelsene og vennskapet. På Nes GK får han hjelpen han trenger av både klubben og trenerne.

– Hva er styrken din som golfspiller?

– Jeg er veldig flink med puttingen. Og med driveren, som går rett nesten hele tiden. Kanskje innimellom til høyre eller venstre.

– Det skjer for oss alle, sier jeg.

– Det gjør vel det, sier Kenta, og slipper blikket ned på klokka, som om flyet Berlin er like rundt hjørnet. For han gleder seg enormt.

– Du spiller vel for å vinne?

– Stemmer det, sier Kenta. – Det er det som er drømmen min. Og skal jeg klare å vinne en medalje, må jeg først klare å holde konsentrasjonen. Jeg må fokusere på golfen, ikke på andre ting. Jeg har lett for å dette ut.

– Hva er vinnersjansene?

– Jeg har sjekket litt opp, sier Kent Daniel Danielsen, og smiler sitt aller lureste smil.

– Tidligere har det deltatt utøvere med ulik grad av utviklingshemming. Så vi får se. Kanskje er jeg den eneste i min klasse, he-he.

Oppdatering, juni 2023: Dette intervjuet sto først på trykk i Norsk Golf 23-03. Noen uker senere nådde Kenta det store målet sitt i Special Olympics. Han reiste hjem fra Berlin med en sølvmedalje rundt halsen, og belønnet seg selv – umiddelbart – med en ukes treningsfri.