Krigen ingen ser

Nicholas Aaen-Dreyer har igjen en periode der han er urolig og våkner flere ganger om natta.

– Sjela mi har veldig mange sår. Og noen av dem vil nok aldri gro, erkjenner Nicholas der han står på Atlungstad Golfklubb, noen kilometer sør for Hamar sentrum.

– Jeg har hatt en ganske dårlig periode igjen nå, sier han ærlig. Den tidligere Afghanistan-soldaten på 196 centimeter kaster en lang skygge over oppvarmingsgreenen mot det gamle brenneriet. Den varme sommersolen henger høyt over flatbygdene rundt Mjøsa. Han myser opp mot den skyfrie himmelen, som om han ikke helt stoler på den gode værmeldingen.

KRIGENS SÅR // – Diagnosen min er jo posttraumatisk stresslidelse, PTSD, fortsetter han. – Men kroppen min er også herjet av flere fysiske konsekvenser, auto-immune sykdommer som er utviklet av stresset. Jeg har psoriasisartritt, en type leddgikt som enklest forklares som en innvendig psoriasis.

Tærne som skjuler seg i golfskoene, er allerede ødelagt. Den høyre albuen er i ferd med å ryke.

– Det er ikke et spørsmål om «hvis» jeg blir dårlig nok, det er et spørsmål om «når». I tre år har jeg gått på den samme medisinen for leddgikt, men nå har den sluttet å virke. Så da må jeg opp på et nytt nivå.

Det siste året har Nicholas tatt opp en aktivitet som han startet med i Lofoten for mange år siden.

– Jeg spilte litt golf da jeg bodde i Henningsvær som liten, forteller han på vei opp til det første utslagsstedet. – Mamma og stefaren min kjørte meg ut på Lofoten Links i sjette klasse. Jeg tok kurset der, mens banen bare var noen få hull. Men det ble ikke så mye golf etter det.

I 2005 flytter familien til Ringsaker. Han går først på Furnes ungdomsskole, deretter Ringsaker videregående. Han sliter med å finne seg til rette.

– Jeg har dysleksi og ble stemplet som dum. Det er jeg ikke, men jeg opplevde først mestring og selvtillit da jeg søkte meg til militæret.

Under førstegangstjenesten på Setermoen er han plutselig topp-3 på skytebanen og i ladedriller. Men dysleksien gjør IQ-testene til befalsskolen og krigsskolen umulige. En dag åpner døra seg til den profesjonelle delen av artilleriet. Den 3. juni 2011 sitter 21-åringen på flyet som en del av den 17. kontingenten – PRT-17 Meymaneh – med norske soldater i Afghanistan.

KAOS OG DØDSANGST// I drømmene, men også i virkeligheten, står to biler parkert på en fjelltopp denne dagen i 2011, to mil nord for Meymaneh. Resten av task-uniten er lenger nede i dalen.

Jobben til Nicholas er å være skytter på maskingeværet på det ene kjøretøyet. Fra nabobilen hører han den andre skytteren rope «Klikk!». Våpenet har kilt seg fast, og er ubrukelig akkurat nå.

I det han kommer seg opp på biltaket, skyter han de første bygene inn i åskammen. Idet han opphører ilden, lyser hele åskammen opp i munningsglimt. Sporlys og prosjektiler kommer rett mot dem.

– Det var fullstendig kaos. For første gang opplevde jeg dødsangst, forteller han i dag.

De neste 30 til 60 sekundene kobler Nicholas av hjernen og begynner å fungere på drill, som soldater gjør. I 20 minutter kommer det kuler fra alle himmelretninger.

– Vi var godt forberedt før vi reiste, forsikrer han etter å ha slått ballen ut i fairway på et fredelig Atlungstad.

– Men alt endret seg da vi kom. Taliban flyttet krigføringen inn i byene. Det ble mer intenst, et helt annet ballgame.

Morgenen etter, når pusten og pulsen har roet seg, henter han fram kikkerten og ser utover slagmarken. Flere av scenene skal hjemsøke ham mange år senere.

GUD ER NORSK// – Vi sa det jo flere ganger der nede. «Gud er norsk», poengterer Nicholas. – Vi hadde flaks som ikke mistet noen. En god kamerat fikk ei kule i ammunisjonskassa på siden av våpenet.

Han angir treffpunktet i sin egen mage.

– Det finnes ingen annen forklaring enn at Gud er norsk, gjentar han. – I en god kombinasjon med faglig dyktighet, hadde vi til tider ren og skjær flaks.

I desember, etter sju måneder med krigføring, reiser han hjem til Norge.

– Jeg fikk spørsmål om å forlenge oppholdet, men takket nei. Jeg var så jævlig sliten, på en helt annen måte enn jeg hadde opplevd før. Bare det å stå opp av senga og pussa tennene, var et ork. Det ble en ond sirkel, men det tok flere år før jeg forsto det. Jeg var så sint. Jeg tenkte at alle andre var problemet.

– Hvordan var du å være med da?

Han ruller i et fint par før han svarer.

– Jeg var rett og slett en hæstkuk, for si det på godt nordnorsk. Jeg gikk rundt og var forbannet på alt og alle. «Dere har ingenting å klage over. Nada!»

I tre år tårner det seg opp. Han sliter med å sove. Kommer seg gjennom nettene som bartender og dørvakt, og dagene som brannmann og frivillig i Røde kors. I tillegg til å være i full jobb i Forsvaret.

Til slutt sier kroppen stopp. I 2014 kollapser den unge veteranen.

TRISTE TALL // – Jeg tror at kun overlevende fra Utøya, som faktisk så ham i øynene og skadene han påførte, kan forstå hva den andre bærer på, sier Nicholas stille.

– Først et par måneder etter kollapsen, begynte jeg å tenke. Da skjønte jeg hvor jævlig skakk-kjørt jeg var. Det er vel ingen som har kommet fra det helt uten arr. Noen lever godt og har ikke problemer, men andre har det, og alle bærer vi det med oss. Og for mange blir det fryktelig tungt.

For noen blir det også ulevelig. I 2021 rapporterte Forsvarets sanitet at det er flere som har tatt sitt eget liv (11) etter å ha tjenestegjort i Afghanistan enn antall drepte norske soldater (10).

I USA viste en statistikk i 2018 at rundt 8000 veteraner tar livet sitt årlig. Det er 22 hver eneste dag.

– I tillegg kommer mørketallene, tillegger Nicholas. – Alle dødsfallene hvor de ikke finner et selvmordsbrev eller tør fastslå at selvmord er årsaken, som når biler frontkolliderer med en trailer eller kjører i en fjellvegg. Du kan være sikker på at tallene er mye høyere.

PAKTEN MED MOR // Etter at livet hans går i oppløsning i 2014, står han plutselig selv i skogen, klar for å ta sitt eget liv. Tauet holder han i hånden, treet har han valgt ut. Men han har alltid lovet å si fra til moren sin hvis det er noe.

Han ringer henne.

– Når jeg får pustet litt, avtaler vi å møtes på McDonalds i Brumunddal dagen etter. I bilen på parkeringen forklarer jeg at jeg er helt utslitt, at jeg ikke orker mer.

«Det er greit,» sier moren når hun har hørt ham ferdig. «Du skal slippe å dø med dårlig samvittighet for oss her hjemme.»

– At mamma forsto meg, hadde mye å si. Så jeg ga henne et løfte om å holde ut til jul. Den avtalen ga meg et mål inn i framtiden, et mål som bare skulle flyttes hvis ting ikke ting ble lettere.

De 304 dagene som gjenstår skal gi navnet på romanen av forfatter Simon Stranger, basert på soldatens liv. I etterkant av bokutgivelsen holder de hundrevis av foredrag på videregående skoler.

– Når jeg har valgt å være så åpen og ærlig med min historie, er det også for å hjelpe andre. Ikke alle liker det. Troll finnes overalt, og jeg får høre at jeg bare gjør det for PR. Det var tungt i starten, men nå bryr det meg ikke. Tre gutter har kommet til oss etter foredragene og fortalt at de sliter, at de trenger hjelp.

– Å, nå får jeg gåsehud, sier han plutselig og løfter den høyre underarmen for å vise fram de små hårene i giv akt.

Det er skytterarmen, en underarm tatovert med et utdrag fra Dødens dal. «Though I walk through the valley of the shadow of death, I will fear no evil».

– Han ene gutten tok kontakt igjen for et halvt år siden, sier Nicholas. – «Dere berget meg,» fortalte han. Og da kan troll klage så mye de vil. Om vi har reddet tre liv, er det verdt alt sammen.

MØTET MED RAMBO // Men hvem skal redde Nicholas? I lang tid etter pakten med moren holder han fast på planen om å ta sitt eget sitt. Han skal bare oppfylle løftet først, feire en siste jul sammen, og så bli far for første gang.

– Det holdt meg i live, men jeg var fortsatt helt i mørket, sier han. – Jeg kjente ingen glede eller tilhørighet da datteren min ble født. Det skammer jeg meg over i dag, men det er sant, og vi må tørre å snakke om det også.

På det meste trenger han 17 piller om dagen for å holde seg på beina. Antipsykotisk, antidepressive, innsovningsmedisiner og steroider mot leddgikten. En dokumentarfilmskaper tar kontakt med Nicholas og spør om han vil prøve hesteterapi.

– Hester? Jeg hadde null trua, sier Nicholas og drar på smilebåndet. – Men det skjedde noe helt magisk da jeg prøvde det.

Han blir med til Kongsvinger hvor et tyvetalls hester møter den herjede Afghanistan-veteranen. En av hestene er tidlig bortom, men holder seg i bakgrunnen til alle har hilst ferdig. Så kommer han tilbake. Hesten, som av alle ting, bærer navnet Rambo.

– Hester snakker med et tydelig kroppsspråk. De kommuniserer mye mer enn mange tror, sier Nicholas.

I to timer er de sammen. Og for første gang etter oppholdet i Afghanistan, klarer han å glemme alt og slappe helt av.

HESTER SOM TERAPI // I dag går en 12 år gammel hund, tre katter og tre hester hjemme i Furnesåsen – Rose, Gandalf og fjordingen Kåre.

– Jeg var i USA og besøkte Saratoga WarHorses i 2016. Der brukes hester i terapi for krigsveteraner med PTSD, og jeg lærte å skru av og på hjernen igjen. Det var en re-start for hodet, og tilhørigheten til min seks måneder gamle datter kom også for fullt etter besøket på Saratoga. Jeg lærte å knytte meg til noen igjen.

Forsøkene på å komme tilbake i arbeidslivet, har ikke gått like bra.

– Jeg får til å jobbe, men da klarer jeg ingenting hjemme, sier han. – Jeg har begrenset med energi. Hverken kropp eller hue tåler mer. Om jeg ikke klarer å være hundre prosent til stede som pappa når jeg kommer hjem fra jobb, og er utslitt i flere uker etterpå, så går det jo ikke.

– Hva tenker du om det?

Han ser ned i bakken, sparker litt i gresset og lar blikket vandre.

– Jeg føler meg jo litt mindre verdt, sier han.

– Du gjør det?

– Ja, det kjenner vel alle på som har vært utenfor arbeidslivet. Hva er det nordmenn spør mest om? Været og jobben! «Hva jobber du med da?»

– Hater du det spørsmålet?

Han trekker inn den friske mjøsluften og slipper ut et tungt pust før han svarer.

– Nei, jeg hater vel heller fordømmelsen i ansiktsuttrykkene når jeg forteller at jeg er ufør. Jeg velger å si det som det er. Det gjør litt vondt, men reaksjonene bedrer seg når jeg får forklart hvorfor.

MEDALJENE I SKAPET// I glasskapet hjemme på Furnes ligger medaljene og diplomene som hyller den norske skytteren i PRT-17. «Forsvarets medalje for sårede i strid» henger høyt, og tildeles norsk militært personell som har fått traumatisk skade i kamphandlinger, fysiske eller psykiske.

– Jeg vil tilbake på skolebenken, ta de to fagene jeg mangler og fullføre studiekompetansen. Så får vi se. Jeg vil prioritere barna, kona og egen helse. Jeg er nødt til å ha et liv.

– Hva betyr golfen oppi dette?

Han lyser opp i skjegget.

– Golfen gir meg veldig mye, sier Nicholas og nikker bekreftende. – Det har blitt et veldig fint tilskudd i livet mitt. En periode var jeg på driving rangen hver eneste dag. Og da jeg leste om paragolf, tok jeg kontakt med Gøril Hansen i NGF for å høre mer om opplegget. Jeg er jo en paragolfer selv om handicapet mitt ikke er synlig.

I dag tar han protimer med Gabriella Andrén Gundersrud på Atlungstad. Han fullroser rådene fra proen.

– «Gaby» og golfen har lært meg at det ikke hjelper å bli sint, sier han. – Før kunne jeg bli forbannet etter et dårlig slag, men nå vet jeg at det neste slaget er det jeg må ha fokus på.

Fortsatt kan han hjemsøkes av traumene fra Russian Hill og Bad Qak. Kjenne lukten og smaken av den tørre lufta. Og plutselig se en Taliban-kriger reise seg med afghanske klær og russisk våpen 35 meter foran seg.

– Det bildet kommer stadig opp igjen, sier Nicholas Aaen-Dreyer, og slipper blikket ettertenksomt ned i bakken igjen.

– Hva gjør du da?

Spørsmålet henger, så løfter han hodet.

– Jeg har heldigvis fine folk rundt meg, sier han. – Og når ting roer seg, forteller jeg meg selv: «Jeg er i Norge. Det er ikke farlig. Det er ingen som vil drepe meg her.» Noen ganger må jeg bare flire av meg sjøl. ◉