Mannen fra Little Norway

Aqeel var fire år da Saddam Hussein angrep Kuwait i 1990. Lukker han øynene der han står i roughen på Tyrifjord Golfklubb, kan han fortsatt hente fram det indre bildet av soldater i gatene og høre lyden av sirener som skjærer gjennom den tunge og støvete heten.

Familien rømmer fra hus og hjem. I 40 dager er de på flukt.

Et godt grep

– Golf er bra for dere. Golf er moro. Og golf vil hjelpe alle til å bli bedre kjent med nordmenn og det norske samfunnet, sier instruktøren med det store skjegget og det enda større smilet.

En ny gruppe med flyktninger fra Ukraina har ankommet Tyrifjord i taxibuss. De har etterlatt alt de har i hjemlandet for en ny start i et nytt land med nytt språk og nye kulturelle koder. Nå står de i ring rundt mannen som heter Aqeel. Og som bærer den blå Tyrifjord-jakken, med klubblogo og «staff» brodert over hjertet, med synlig stolthet.

– En golfkølle skal holdes sånn, forklarer Aqeel og griper rundt et sjuerjern, fletter høyre lillefinger under venstre pekefinger, og lar tommelen falle på plass til et klassisk Vardon-grep.

– Da er det bare å svinge, og husk! sier instruktøren før de ukrainske flyktningene finner hver sin matte og slår sine første golfballer.

– Det er lov å le, lov å tulle og smile!

Oppveksten 

– Mine foreldre fant fred og en framtid i Pakistan. Jeg vokste opp i et trygt og ressurssterkt hjem Kharian i Punjab-provinsen, to timers kjøretur fra hovedstaden Islamabad, forteller Aqeel.

På kartet er det 6636 kilometer fra Tyrifjord, og kulturelt er ikke avstanden mindre. Fra bydelen som kalles Little Norway kommer de fleste pakistanske innvandrere til Norge. Kastesystemet i landet deler mennesker i ulike sosiale lag. Familier fra en høy kaste sitter i flotte hus med egne gartnere, fancy biler og sjåfører. Folk fra laveste kaste får aldri billetten til Norge, som Aqeel tildeles i 2010.

To år tidligere ble han gift med ei norsk-pakistansk jente, andregenerasjons innvandrer bosatt på Jevnaker. I kofferten er vigselsattesten og en nyslått mastergrad i business. 

I ryggsekken ligger familiens forventninger om at norske oljepenger snart strømmer tilbake til Little Norway.

Kulturelle koder

– Kona mi var allerede i Norge. Svigerfar drev en restaurant på Jevnaker. Og i de fire første åra bodde vi der. Jeg lærte språket, men slet med å snakke med nordmenn. Integrering er mer enn språk. Det handler om kulturell kompetanse. Om å forstå norsk natur, norske verdier og norsk humor.

– Jeg ble veldig sliten av alle de sosiale kodene som jeg ikke klarte å løse, forklarer Aqeel.

En kort periode drar han hjem til Pakistan alene. Når han vender tilbake, flytter ekteparet nærmere Oslo og venner på østkanten. Finner en bolig i Hakadal. Banker på dører. På Aas Gård og Hakadal Golfklubb treffer han Derek Scrowther.

«Hvorfor søker du jobb her, hva vil du oppnå i livet?» spør kokken og driftslederen med en fortid som golfpro.

«Jeg vil bare hjelpe folk,» svarer Aqeel.

«Godt svar! Da har du kommet til riktig sted,» sier Derek, og tar imot jobbsøkeren med et fast håndtrykk.

Veien til golf

– Jeg jobbet i kaféen og tok ekstravakter i resepsjonen. Mye av arbeidet var frivillig, og jeg er evig takknemlig for muligheten jeg fikk og alle vennene som hjalp meg. Etter seks år i Norge ble jeg vist tillit og fikk tildelt ansvar. Jeg følte meg verdifull igjen, forklarer Aqeel.

Som eneste innvandrer tar han Veien til Golf-kurset på Hakadal. Samme år, i 2016, drar han i gang Inkludering Norge, en frivillig organisasjon som skal hjelpe flere innvandrere med overgangen til et nytt liv. Han tar kontakt kommuner og golfklubber, samler utstyr og penger.

– Jeg leter alltid etter vinn-vinn-situasjoner, der alle parter kan ha noe igjen for det. Det var Nils Thomas Fearnley på Aas Gård som lærte meg om «vinn-vinn». Jeg hadde aldri hørt om det, sier han.

– Hjemme i Pakistan hadde jeg lært at du vinner når andre taper. I pakistansk kultur skal du helst vise at du er bedre enn andre. Men i Norge møtte jeg en kultur som er forankret i at alle er like mye verdt. Jeg likte den tanken.

Fra driving rangen på Tyrifjord høres latter og glede. Noen treffer ballen, andre ikke. Og Vardon-grepet som Aqeel nylig lærte bort, er for lengst videreutviklet i flere varianter.

– Kommunen har mange fine tiltak for disse ukrainske flyktningene, erkjenner Aqeel. – Men jeg har tro på en mer uformell møteplass gjennom golfen. Inkludering Norge samarbeider nå med flyktningtjenesten i flere kommuner. Det er jeg glad for. Jeg har kjempet for det lenge.

Bryter isen

Det er først i møtet med golf at Aqeel Shafqat begynner å knekke de sosiale og kulturelle kodene i Norge. De uformelle 18-hullsrundene med nordmenn blir mer enn norskundervisning.

– Jeg slet lenge med small talk. Trakk meg unna i lunsjen for ikke å prate med noen. Men ute på golfbanen var det lettere å bryte isen. Etter 3-4 hull var jeg plutselig blitt kjent med flere nordmenn. Golf er spesielt godt egnet for å lære seg norsk kultur, mener Aqeel.

Han starter på den frivillige trenerutdanningen, trenerløypa mot tittelen PGA Coach. Han tar kurs for å bli golfdommer. Vi treffer ham på greenkeeperutdanning i Fredrikstad. Han inviterer til gruppetreninger med flytninger på Gjersjøen og Tyrifjord.

– Min motivasjon er å motivere andre, sier han. ­– Jeg har møtt mange stengte dører på veien. Det vanskelig å få til avtaler i offentlig sektor. Det langsiktige målet har alltid vært en bærekraftig modell som også jeg kan leve av. Bare da kan jeg hjelpe andre over tid. I dag finansierer vi aktivitetene i Inkludering Norge med midler fra ulike stiftelser, og det må søkes hvert år.

Kasteskillet

Frivillig arbeid er flott, men betaler ikke regninger. Hjemme på Lillestrøm har han kone og tre barn å forsørge. I Little Norway har han familie som i flere år uttrykker skuffelse over det magre utbyttet fra Aqeel i nord.

­– Hobbyer står ikke høyt i kurs i Pakistan, og dugnad er et ukjent begrep. Jeg ble selv overrasket av det snevre tankesettet hjemmefra. Når det ikke kom inn penger i kassa, var det kjeft å få fra min mor og far, onkler og tanter, forteller Aqeel.

– Penger hjem er motivasjonen til de fleste pakistanske foreldre når sånne som meg sendes til Norge og andre land i Europa. Det er ikke de fattigste som kommer hit. Det er de ressurssterke fra høyere kaster, med de rette kontaktene.

I februar var han tilbake i Pakistan. Han drar dit en gang i året. For å holde på familietradisjonene og passe på jorda. Men også for å viske ut sosiale skiller mellom ulike kaster.

– Jeg samlet inn penger på Spleis her i Norge. Skaffet litt utstyr lokalt. Og har lagd en slags driving range med matter og nett hjemme på gården hvor vi har stor plass. Hver fredag ettermiddag samles folk der for å trene, prate og spise litt. Det er helt uorganisert, men det har blitt en vane og skaper nysgjerrighet.

De ivrigste ungdommene fra det laveste kastet har holdt sammen siden Aqeel dro i gang en egen golffestival i 2020. Over tusen mennesker møtte opp for å prøve golf for første gang.

– Ungdommene er nå laget mitt, sier Aqeel. – De kommer fra det laveste kastet, er undertrykket, og har ikke de samme mulighetene som oss. Ingen gifter seg med lavere kaste. De får ikke førerkort, ikke papirer. Vi har en golfbane utenfor byen for rike militære generaler. Drømmen er at gjengen min en dag får lov til spille der uten at jeg må åpne portene.

Vann og søppel

Golfprosjektet er ikke det eneste initiativet til Aqeel i hjemlandet. Gjennom Spleis har han også samlet inn penger til en brønn som fra 2022 har sikret rent drikkevann til over 10 000 mennesker i området.

Inspirert av den norske «vinn-vinn»-tanken har han i tillegg dratt i gang en renovasjonsordning, der folk fra lave kaster får jobb ved at husstandene betaler en liten sum i måneden for å få rengjort gatene og tømt søpla.

– De er nå fem ansatte. To som rengjør gater, og tre som samler søppel og frakter det til et sted tildelt av kommunen. Det morsomme er at det nå er bærekraftig. Jeg er helt ute av det. Det er lokalbefolkningen som selv betaler og har tatt eierskap til tjenesten, og flere områder i landsbyen kopierer vår modell.

– Hvordan har du krefter til alt?

Han ler en høy og klukkende latter.

– Du må huske at jeg selv har fått mye hjelp i Norge, svarer han, og ramser opp en håndfull navn som nevnes: Kjell Arne Bratli (Gjersjøen), Fraser Mudie (Mørk), Jørgen Hillås (Evje), Anna Crawford (Tyrifjord), Thomas Amundsen (Fornebu) og nevnte Nils Thomas Fearnley.

– Og når jeg selv har fått så mye hjelp, føler jeg et ansvar for å hjelpe andre. Jeg har lært mye av den norske modellen, og forsøker bare å kopiere noe av det til dagliglivet i Pakistan.

Taxi hjem

 Etter nye tips til ukrainerne på driving rangen, takker Aqeel for i dag. I morgen skal PGA-coachen tilbake for mer instruksjon. På kvelden er det styremøte i Gjersjøen GK.

– Det er inntektene fra trenergjerningen som gjør at dette går rundt. Men jeg håper jo at Inkludering Norge kan få fotfeste i offentlig sektor. Og at mangfoldet kan øke i Golf-Norge. Neste steg er å få inn flere innvandrere i styre og stell. Foreløpig er det ganske hvitt på Golftinget, smiler Aqeel, og gløtter opp på den mørke himmelen der skyene tårner seg opp og truer med regn.

– Kunne du valgt en lettere vei?

– Absolutt, sier Aqeel. – Jeg har valgt en veldig tung vei når jeg forsøker å leve av golf og integrering. Om raske og gode inntekter var det eneste målet, hadde det vært enklere å kjøre taxi.

– Men hva sier foreldrene dine nå? Har de fått større forståelse for det du driver med?

Han blir plutselig stille. Samler tankene før han svarer.

Jobb til slutt

– Det er et litt vondt spørsmål, sier han endelig. – For jeg har mistet min mor og far. Pappa gikk bort i 2020, og mamma i fjor. De var av den gamle generasjonen som aldri helt vil forstå mine prioriteringer og valg. Men de fikk med seg noe av golfreisen min. Jeg sendte dem artiklene som du har skrevet i Norsk Golf, og de skjønte at det ble en jobb av det til slutt.

Det foreldrene aldri fikk se, var smilene til de ukrainske flyktningene som nå vinker til sønnen før de setter seg i taxien og kjører over brua som forbinder Storøya med fastlandet. Eller de 9000 følgerne som daglig gledes av Aqeel Golf på TikTok.

Han smiler i det gråsvarte skjegget.

– TikTok er bare gøy, sier han. – Jeg gjør det for å spre humor. Tulle litt med golf, språk, kultur og religion. Og samtidig ligger det litt alvor bak. Jeg tror at vi kan bryte ned mange forskjeller ved å ufarliggjøre.