Tilbake i varmen

Den lille gutten står midt på gulvet i den beskjedne leiligheten i Puebla, Mexico. Teppet er fairwayen han har sett på TV. Kjøkkensleiven fungerer som driver, vinkorken er ballen. Med full konsentrasjon svinger han, treffer korken rent og ser den fly gjennom rommet.

– Jeg ble ikke akkurat født på en golfbane, sier Kristoffer Ventura.

– Puebla er en by med 6,5 millioner mennesker. Vi bodde i en leilighet midt i gryta. Ingen av foreldrene mine spilte golf. Men det var noe som traff meg da jeg så det på TV. Så jeg fant fram en kjøkkensleiv og slo korker rundt i huset. Så fikk jeg plastkøller til jul et år, og da var jeg i gang.

Tidlig start i Puebla

Vi møter Kristoffer Ventura en sen høstdag på Oslo Golfklubb. Ute vaier trærne rundt Bogstadvannet i advarende gult og rødt. Inne sitter Norges nye PGA Tour-stjerne med jakka på, som om norsk-meksikaneren fra Puebla fortsatt ikke er blitt vant til norske temperaturer.

– Vi flyttet etter hvert ut av byen og bodde ved en nihullsbane. Ikke noe fancy, men bra nok til å leke seg rundt, forteller han.

– Jeg var aldri medlem av noen stor klubb, og vi hadde ikke masse penger til å reise rundt og spille turneringer. Det var nok mer det motsatte. Pappa jobbet som veterinær, mamma som interiørarkitekt. Jeg var eldst i søskenflokken med to yngre brødre, og som barn skjønner man ikke hvor mye tid og penger som kreves for å satse på golf. Men nå forstår jeg jo bedre hva familien min investerte for at jeg skulle ha muligheten til å lykkes.

Kristoffer Evensen Ventura er et golftalent utenom det vanlige. Som seksåring sitter han på flyet til USA for å delta i US Kids Golf World Championships. Verdensmesterskapet i knøtte-golf, om du vil. Har du sett «The Short Game» på Netflix, vet du hva vi snakker om. Og har du fortsatt den til gode, har du en golfdokumentar å glede seg til.

– Joda, jeg har sett den, og det er noen fantastiske typer der, smiler verdensmesteren i klassen for sju år og yngre.

– Og jeg har fortsatt pokalen hjemme.

Sensasjonen med meksikansk far og norsk mor blir første gang omtalt i Norge da Moss Avis rapporterer om VM-triumfen i US Kids.

– Jeg var absolutt ikke som de andre barna, understreker han.

 – De fløy overalt, var i USA for å spille hele tiden og hadde alltid det beste utstyret.

 – Du følte deg som underdog?

– Ja, jeg gjorde nok det, selv om jeg ikke var så bevisst på det da. Men jeg så jo de andre med trehjulstraller og lasermålere. Selv måtte jeg klare meg uten. Likevel spilte jeg bra og vant det meste. Det var en kul følelse, smiler han. 

Alene på trening

Om Kristoffer husker riktig, dro familien på norgesbesøk omtrent en gang i året. Mamma Charlotte er fra Moss. Ofte var også pappa Carlos med.

– Morfar var medlem i Mørk Golfklubb, og hadde en fast gjeng der. Jeg kan ikke ha vært mer enn åtte–ni år da jeg ble med ham og kameratene ut på banen. Jeg husker det var stas å slå ut fra samme tee som dem. Og det var kaldt. Etter ni hull ville jeg bare inn for å varme meg. Jeg var ikke vant til å spille golf under norske forhold.

Vel hjemme, under solen i Puebla, står han alene og slår baller i timevis.

– De fleste store turneringene gikk i USA. Det var ikke veldig ofte, men av og til klarte vi å finansiere en tur til San Diego eller et annet sted. På seks år spilte jeg kanskje fem turneringer i USA til sammen. Så det ble mye trening alene. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg var på treningsfeltet sammen med andre barn. Jeg var alltid alene.

– Hvordan opplevde du det?

Han trekker lett på skuldrene.

– Når jeg ser tilbake, var det selvfølgelig tøft å være så ensom i en slik satsing, men jeg var – og er – et konkurransemenneske.

– Og så snart jeg kom til en turnering, ville jeg bare slå alle.

Fra første til sjette klasse går Kristoffer på tysk skole. Han er spiss på skolens fotballag. Løper fra alle. Bøtter inn mål. Med Barcelona som favorittlag og Ronaldinho som det store forbildet.

– Jeg elsker fotball, røper han.

– Og jeg tror oppriktig at jeg kunne blitt fotballspiller også. Jeg ville definitivt ha gitt det et forsøk. Det var utrolig gøy. Men det var ikke alltid jeg kunne være med på kamper.

– Hvorfor ikke?

Han smiler igjen.

– Enten fordi det var golf samtidig, eller fordi pappa var redd for at jeg skulle bli skadet før en turnering som vi hadde investert mye tid og penger i. Hadde det vært opp til meg, ville jeg nok ha spilt like mye fotball som golf. Men jeg tror både mamma og pappa så at golf var en arena hvor jeg virkelig hadde potensial til å bli god.

– Hva tenker du om det i dag?

– I dag er jeg glad og takknemlig for at de pushet meg på trening, sier han.

– Jeg var ikke moden nok til å ta valget selv. Der vi bodde, lå det en fotballbane rett ved siden av. Jeg husker at jeg trente golf alene mens jeg hørte lyden fra fotballbanen – ropene, jubelen. Det var litt kjipt. Jeg hadde mest lyst til å være med kompisene mine. Men jeg får igjen for det i dag.

Nytt land og skole

Da eldstesønnen er 12 år, forteller Charlotte og Carlos at familien på fem skal flytte til Norge.

– Hva jeg syntes om det? 

– Jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt, ler Kristoffer.

– Jeg ville jo ikke flytte. Siden jeg var eldre enn brødrene mine og skulle begynne på ungdomsskolen, tenkte jeg å bli igjen i Puebla mens resten dro. Men det fikk jeg jo ikke lov til. I ettertid forstår jeg at forutsetningene var bedre for oss i Norge enn i Mexico. Jeg tror det var et godt valg, uavhengig av golfen. Men det passet selvfølgelig bra at Norge også hadde et solid golftilbud, med landslag og juniorturneringer.

Han husker den første dagen i sjuende klasse på Halmstad skole i Rygge.

– Det var ikke lett, innrømmer han.

– Jeg ble kastet rett inn i en ny skolehverdag uten å kunne språket. Jeg forsto vel noen få ord, men første skoledag snakket jeg engelsk. Jeg hadde tysk i seks år på barneskolen i Mexico, og heldigvis er jeg glad i språk. Det hjalp meg. Dessuten lærer du fort når du sier noe feil, og hele klassen ler. Det er en ganske effektiv motivasjon!

Etter skolen kommer 12-åringen raskt inn i juniortreningene til Moss & Rygge GK. Men turneringsplattformen i Norge er annerledes enn det den unge verdensmesteren fra Puebla er vant til.

– Jeg måtte starte på C-tour med handicap-baserte turneringer på baner i Østfold. Jeg hadde nok lavest handicap av alle og vant ikke én eneste turnering. Det var alltid en spiller med høyt handicap som vant, mens jeg gikk på 70-tallet og tapte. Det føltes tungt, men da jeg kom meg videre til B-tour, tok det bare én eller to turneringer før jeg var oppe på A-tour.

– Hva tenker du om den norske modellen for barne- og ungdomsidrett i dag?

29-åringen svarer uten tenkepause.

– Jeg ville valgt den norske modellen 100 av 100 ganger, sier han.

– Jeg så jo hvordan barna i Mexico og USA hadde det. Når foreldrene var med og barna ikke presterte, ble det ofte en veldig tøff opplevelse. Jeg tror mange fortsatt sliter med traumer fra den tiden.

En sving å le av

Sist vi møtte Kristoffer, i en ærlig podkastprat høsten 2022, handlet det mest om nedturen. Om motgang og frustrasjon. Om kortet som glapp på PGA Tour, om svingtrøbbel og mentale sår.

– Da jeg kom inn i juniorgruppa til golfforbundet, var det stort fokus på svingteknikk, og mye handlet om at alle skulle svinge likt, forklarer han.

– Trenerne hadde en bestemt svingfilosofi som de ville overføre til alle. Bare én måte å svinge på ble sett på som den riktige. Og hvis noen hadde en perfekt topposisjon og var «på plan», ble det trukket frem som et ideal. «Se på ham!»

Han rister oppgitt på hodet.

– Trenerne gjorde sikkert sitt beste med den informasjonen de hadde der og da. Men i dag er det lett å skjønne at det ikke var riktig. Vi svinger alle forskjellig. Noen er høye, andre lave. Det er ingen fasit på hvordan svingen skal se ut.

– Du sa sist at det ødela litt for deg?

– Ikke bare for meg, men for mange andre også, tror jeg. I praksis lærte vi at det viktigste er hvordan svingen ser ut. Jo nærmere perfeksjon, jo bedre. Fokuset burde vært på ballflukt og resultater.

– Hvem sto bak den filosofien?

– Det var mange. Vi hadde flere trenere opp gjennom årene. Det var ikke én spesifikk person, mer en generell tankegang som folk ville ledd av i dag. Som sagt, de gjorde bare sitt beste med den kunnskapen de hadde da. Og som ung spiller stolte jeg fullt og helt på informasjonen jeg fikk. «Jeg må være på plan». Det var det vi fikk høre.

 Hjelpen fra Ekeberg

Ikke alle hører like godt etter. Inn på landslaget kommer to yngre spiller fra Ekeberg som ikke uten videre tar imot trenernes ord som bibelen, veien og lyset.

– Viktor er et godt eksempel, sier Kristoffer.

– Det er viktig å ha et kritisk filter. Det er en av hans største styrker, og en av de viktigste grunnene til at han er der han er i dag. Viktor har alltid dobbeltsjekket og trippelsjekket, søkt input fra flere hold, brukt alle tilgjengelige ressurser – fagpersoner, digitale plattformer og egne erfaringer.

Det er ikke tilfeldig at de begge takker ja til tilbudet fra Oklahoma State University. Ventura blir den første spilleren som nyansatt head coach Alan Bratton henter til skolen. To år senere kommer Hovland, som Bratton har notert seg i margen under speiderturen til Lag-EM i Skottland.

– Skolevalget er en av de viktigste avgjørelsene du tar som ung spiller, poengterer Kristoffer.

– Den gangen var det en utbredt holdning her hjemme at hvis du dro på college, var det fordi du ikke var god nok til å bli proff med en gang. College ble sett på som en plan B, et valg for dem som ikke var klare eller ville sikre seg en utdanning. Det tok lang tid før folk i Norge skjønte hvor viktig college faktisk er.

– Hva visste du da du dro?

– Ikke så mye, svarer han ærlig.

– Men jeg visste at Rickie Fowler hadde gått på Oklahoma State, og at flere PGA Tour-spillere kom derfra. Alex Norén, Charles Howell III, Morgan Hoffmann, Hunter Mahan, for å nevne noen. Det måtte være en grunn til det. Så jeg tenkte: «Her er det mulig å bli god.» Og Bratton var tydelig: «Vi skal produsere PGA Tour-spillere.» Det var det eneste jeg trengte å vite.

– Hvordan velger man riktig college?

– Det er bare to måter å tenke på, erfarer Kristoffer.

– Du kan velge en skole hvor du er sikret mye spilletid, hvor det er lettere å komme inn på laget og du får flere muligheter. Eller du kan dra til et tøffere miljø for å bli bedre.

– Det finnes ingen fasit, men for meg var det ingen tvil, sier han.

– Jeg ville til det tøffeste miljøet. Jo bedre lag du får spille for, jo bedre blir du. Det er ikke fasilitetene som skiller skolene, men kulturen. Hvordan har skolen gjort det de siste 10–15 årene? Hvor mange toppspillere har de produsert? Hvem er treneren der? Det er de viktige spørsmålene.

Ventura kom til Oklahoma State to år før Viktor Hovland.

– Jeg dro dit for å bli PGA Tour-spiller, forteller han.

I 2018 vant skolen det nasjonale collegemesterskapet for første gang siden 2006.

Vendepunktet

For de fleste er det en nådeløs overgang. Du kan vinne alt av pokaler som junior hjemme i Norge, få lukrative skolestipend kastet etter deg og reise til USA på en rosa sky. Og likevel krasjlande ute på prærien.

– Universitetene legger alt til rette for at du skal bli best mulig. Men hvis du ikke presterer, får du ikke spille. Så enkelt er det. Trenerne hjelper deg og gir deg alt du trenger for å lykkes. Men hvis du ikke er god nok, blir du hjemme.

– Hvordan kan man forberede seg på det?

– Du må bestemme deg før du drar dit. Hva vil du egentlig med golf? spør Kristoffer.

– Jeg tror mange lyver for seg selv. De sier at de vil bli golfspillere og spille på PGA Tour, men innerst inne håper de bare. De har ikke bestemt seg. De tenker: «Jeg drar dit, har det gøy og spiller jeg bra, så kanskje det går.» Men på de store skolene er det ingen som tenker sånn. Om noen gjør det, spiller de ikke særlig mye.

– Du må være ærlig med deg selv, sier han.

– Vil jeg virkelig spille på PGA Tour? Er jeg villig til å gjøre alt som kreves? Hvis svaret er ja, må du dra dit med en klar plan.

– Var du bevisst da du dro?

– Ja, helt klart, svarer han.

– Jeg dro ikke til USA for å få en utdanning. Selvfølgelig fikk jeg det på kjøpet, men hvis målet hadde vært utdannelsen, ville jeg dratt et annet sted. Og det er den innstillingen du må ha. Det er helt avgjørende.

I Stillwater kommer kompisene Ventura og Hovland enda tettere på hverandre.

– Vi bodde sammen, trente sammen og spilte sammen hver dag. Siden jeg var litt eldre, kunne jeg hjelpe ham å komme i gang i USA og tilpasse seg livet der. Det er jo en del praktiske ting som kan være vanskelig i starten.

– Du var den beste spilleren på skolen da?

– Ja, nesten. Jeg var nummer én eller to.

– Hvor fort begynte Viktor å yppe seg?

 – Veldig fort, ler han.

– Jeg var i mitt tredje år, og han ble bedre enn meg allerede det første året. Resultatene hans på college var bedre enn mine i de to årene vi spilte sammen. Det gjør litt vondt å innrømme, men det stemmer.

– Hvordan opplevde du å bli forbigått?

– Det var tøft, det. Ikke fordi det var han, men fordi jeg hater å tape. Jeg likte ikke at noen presterte bedre enn meg. Og sånn var det for alle, tror jeg. Det var det som gjorde laget vårt så bra. Viktor hadde en enorm progresjon. Var stabil, forbedret seg hele tiden og traff på tingene han jobbet med. Ikke alt var perfekt, men han jobbet hele tiden i riktig retning.

I mai 2018 vinner cowboyene fra Oklahoma State det nasjonale collegemesterskapet for første gang siden 2006. Hjemme på Karsten Creek i Stillwater feier Matthew Wolff, Austin Eckroat, Zach Bauchou og de to nordmennene de andre lagene av banen. Alle skal de gå videre til profesjonelle tourer på høyt nivå.

– Wolff, med sin helt spesielle sving, var utrolig det siste året. Og han var ikke «på plan», for å si det sånn! fastslår Kristoffer.

– Var du mindre opptatt av teknikk på det tidspunktet?

– Ja, definitivt, nikker han.

– Jeg hadde jo vært gjennom landslagsperioden hvor jeg hadde mistet troen på teknikkfokuset der. Jeg hadde stolt blindt på trenerne og brent meg på det. Og selv om jeg hadde noen gode resultater, følte jeg alltid at det burde vært mye bedre. De dårlige opplevelsene gjorde at jeg lukket meg. Ingen skulle røre svingen min. Viktor var mer søkende og åpen, filtrerte informasjonen klokt og brukte det som var relevant. Han var nådeløs, stolte på egne vurderinger, tok ansvar for seg selv. Etter hvert forsto jeg at jeg måtte gjøre det samme.

Tilbake i toppen

Begge kvalifiserer seg til PGA-touren i 2020. Men da Hovland spiller seg til verdenstoppen og til slutt står igjen som FedExCup-vinner i 2023, må Ventura ned på Korn Ferry-touren igjen.

– Det er lett å tenke at det sitter i hodet – svikter jeg under press? Men de mentale utfordringene oppstår gjerne fordi det er et teknisk problem. Hvis du vet at noe ikke fungerer 100 prosent, blir det vanskelig å stole på svingen når presset øker. Og jo mer press, desto tydeligere blir svakhetene, forklarer han.

Lenge søker han løsninger i små justeringer, quick fixes og plaster på såret.

– Det gjorde det ikke verre, men heller ikke bedre. Jeg kom til et punkt da jeg måtte ta et ordentlig oppgjør, åpne igjen for nye folk, ny informasjon. Jeg gikk all in. Og det har heldigvis gått bra. Jeg er en helt annen spiller i dag enn i 2020. Først og fremst har jeg et veldig bra team nå, det hadde jeg ikke da. Bare det utgjør enorm forskjell. Jeg har funnet mange dyktige mennesker, sier han.

Teamet består i dag av en puttetrener, en svingtrener, en mentaltrener – og kjæresten Silje Wiberg.

– Silje er nok den viktigste personen her, selv om hun ikke aksepterer det. Men det er sant. Hun er alltid der og har vært utrolig viktig for meg. Golf er en ensom sport, og det har jeg kjent på. Å ha noen å reise med og støtte seg på hele tiden, på godt og vondt, betyr mye. Det gir meg stor trygghet.

Lørdag 1. februar, to måneder etter dette intervjuet, giftet paret seg i Oslo. Uken i forveien har Kristoffer Ventura gjort hole-in-one og vunnet 4,6 millioner med sin 4. plass på Torrey Pines, hans beste plassering på PGA Tour så langt.

– Jeg har alltid vært en god putter, men det har vært for ustabilt, forklarer han på vei ut fra innevarmen på Bogstad. Han trekker jakkekragen oppunder ørene før han beveger seg ut i den kalde uteluften.

– Målet er å spille meg til de største turneringene og majors etter hvert. Men jeg må starte et sted. Det blir spennende, sier han.

PS! Denne uken spiller både Kristoffer Ventura og Viktor Hovland i «en av de største turneringene», The Players Championship på TPC Sawgrass. Følg turneringen på Eurosport/Max.