«Vil du bli berømt, er det ikke nok å gjøre jobben. Noen må spre ordet.»

AUGUSTA (Norsk Golf): – Det eneste konstante med Augusta National er de mange endringene, sier mannen ved siden av meg.

I 42 år har Grant Hall fra Northwest Arkansas Democrat Gazette rapportert hjem fra The Masters Tournament. Denne gangen valgte han å kjøre. Ett-tusen-trehundre-og-åttifire kilometer.

– Tretten og halv time, smiler Grant. – Jeg kjører pent.

PROFFER OG AMATØRER// I mitt aller første Masters-besøk er jeg tilfeldigvis tildelt kontorplass ved siden av de mest rutinerte Masters-reporterne. Eller kanskje er det ikke tilfeldig. Ute på banen har Augusta National lange tradisjoner for å la etablerte stjerner dele starttid med ferske amatører. Og til høyre for denne nybegynneren sitter fem av de beste.

Tre trappetrinn opp henger navnene i gullskrift på veggen. The Masters Major Achievement Award tildeles som en takk og anerkjennelse fra Augusta National for tiår år med god pressedekning av turneringen.

– Utmerkelsen går til dem som har vært her over 40 ganger, forteller Hall og teller navnene i de fire kolonnene. – Vi er vel 33 nå.

Da Norsk Golf søkte akkreditering til årets turnering, var det en lang og selsom prosess. Skjemaer, arbeidsprøver, bekreftelsesbrev og bilde ble sendt inn. Da vi til slutt fikk grønt lys, og trodde vi kunne kjøpe flybilletter, var vi bare forbi det første hinderet.

«Søknaden var oppe til vurdering i komitéen i går. Dere er nå godkjent til å søke om akkreditering til The Masters i 2024. Godkjenningen gjelder for ett år,» sto det i e-posten..

Vi hadde altså søkt om å kunne søke. Men da gikk det iallfall raskt. Så her er vi, sammen med de mer erfarne reporterne som inviteres tilbake år etter år. 

«Deres levende beskrivelser, detaljerte rapporter og hjertevarme kjærlighet til golfen har hjulpet Masters til å bli en av de største sportsbegivenhetene i verden,» forklarer klubben på sin takketavle.

 ET SLOTT FOR PRESSEN // – Dette er det tredje bygget vi er i så lenge jeg har vært her, og definitivt det beste, sier Hall.

Han setter seg ned i sin konjakkfargede skinnstol bak en pult i tunge, mørke tresorter. Det er over 300 av dem her. Alle merket med egne navneskilt, også de i gull.  «Tom Erik Andersen, Norsk.» Det er jo for så vidt riktig.

Pressebygget som ble reist i 2017 er plassert ved vestenden av treningsområdet for turneringen, med panoramautsikt over driving rangen der stjernene varmer opp. Du kan spørre, og ingen vil fortelle hva det har kostet. Men det er brukt noen dollar her.

Utvendig er bygget som en majestetisk sørstatsmansion, komplett med steinfasade og overbygde verandaer, omringet av blomster, velpleide plener og trimmede gresskanter. Og masse folk i arbeid.

– Good morning, sir! How are you, sir? Have a good day, sir!

Klokken seks hver morgen møtes vi av de samme blide ansiktene, av gratis parkering, en vennlig sikkerhetskontroll og dører som åpner seg. 

Innenfor dørene er alle moderne fasiliteter på plass. Store og mindre touch-skjermer, resepsjon og intervjurom, lounge og restaurant, kaffebar og uteservering. Flere av dørene bærer presselegenders navn.

Noen blomster er borte nå, som O.B. Keeler og Grantland Rice,  sportsskribenter for Atlantic Journal og New York Tribune gjennom 1920-tallet da Bobby Jones var verdens beste golfspiller og vant 13 majorturneringer, inkludert Grand Slam. 

Før han la opp i en alder av 28 år, ble advokat og familiemann – og realiserte sin store drøm: Augusta National.

 TRANG FØDSEL// Byggeprosessen ble krevende. USA var på vei inn i depresjonen. Økonomien var skral. Georgia, med sitt varme klima like nord for Florida, var i ferd med å miste grepet som vinterdestinasjon. Og da et planlagt hotellprosjekt også måtte skrinlegges, åpnet muligheten seg på familien Berckmans gamle blomsterfarm, «Fruitland».

Sammen med Clifford Roberts, som skulle lede Augusta National Golf Club fra 1931 til 1976, skapte Jones både banen og The Masters. 

Historien forteller at banearkitekt Alister MacKenzie aldri fikk se det ferdige resultatet, og heller ikke fikk fullt betalt for jobben. Han døde to år etter åpningen i 1932, bare måneder før den første utgaven av The Masters Tournament i mars 1934.

Årsaken var enkel. Augusta National hadde ikke penger. Klubben hadde satt seg et mål om å rekruttere 600 medlemmer på kort tid, men etter to år var de bare 80 i klubben. Regningene hopet seg opp. Og planene om en storturnering var først og fremst et tiltak for å kvitte seg med økende gjeld etter banebyggingen.

Roberts søkte bystyret i Augusta om hjelp. «Vi skal lage en turnering som setter Augusta på kartet,» lovte han. «Vi skal invitere de beste i verden, alle mesterne. Det vil trekke titusenvis av mennesker til byen og få fart på dette stedet igjen.»

Under sterk tvil bevilget bystyret 10.000 dollar.  Og uten den støtten ville The Masters Tourament neppe sett dagens lys.

USGA TAKKET NEI// – Det er fascinerende å tenke på opprinnelsen til denne turneringen når vi ser hva det er blitt til i dag, sier sidemann Hall i en skrivepause.

Utenfor vinduene strømmer publikumshavet inn portene for sjette dag på rad. Og fortsatt gjenstår den aller største, Masters-søndagen.

Ifølge Forbes genererte The Masters 142 millioner dollar i 2022, men gikk glipp av ytterligere 269 millioner dollar i mulige inntekter.

For å bevare mystikken, de unike bildene og holde banen så uberørt som mulig, finnes det ingen sponsorskilt ute på spillefeltet. Og The Masters tar heller ikke betalt for de amerikanske tv-rettighetene. I stedet har de full kontroll over sendingen selv – og deler bildene med CBS og ESPN.

Seertallene er naturligvis enorme. Rekorden ble satt med Tiger Woods´ historiske seier i 1997 da anslagsvis 44 millioner seere fulgte dramaet.

Det er grunn til å tro at USGA, det amerikanske golfforbundet, sparker seg selv på leggen. Tilbake i 1933 fikk de tilbud om å legge U.S. Open til Augusta National. Det var bare bare en hake: Jones og Roberts var fast bestemt på turneringen måtte spilles om våren da blomstene var som vakrest.

USGA ristet på hodet. Deres høyt verdsatte U.S. Open skulle spilles i juni. Så Roberts og Jones bestemte seg for å lage sin egen turnering i stedet, og sendte ut telegrammer til de fremste amatørene og proffene i verden.

Idéen het Augusta National Invitation Tournament. Men det var Roberts som i et av de første avisintervjuene refererte til det planlagte arrangementet som The Masters. Dette var jo for mesterne. Og han visste hvilken verdi det ville ha om fikk overtalt den største til å delta.

Bobby Jones var ikke spesielt begeistret. Han var ferdig, hadde lagt opp. Men alternativet var dårlig. Klubben slet økonomisk., ogsa til slutt ja for å redde sin drøm fra økonomisk ruin.

NOEN SPRER ORDET// I glassmontrene utenfor Bartlett Lounge er Jones sitert med store bokstaver:  «To gain any sort of fame, it isn´t enough to do the job. There must be someone to spread the news.»

Det var hans kjendisstatus – og Clifford Roberts´ utrettelige jobb for å maksimere oppmerksomheten – som umiddelbart gjorde The Masters til en suksess. Ingen golfturnering, selv ikke U.S. Open, trakk mer enn et par tusen tilskuere tilbake i 1934. Men Roberts slo på stortromma.

Med god hjelp fra Rice, skribenten fra New York Tribune, inviterte han 100 utvalgte reportere til den store begivenheten. Det historiske telegrammet er foreviget i glassmontrene og forklarer symbiosen mellom media og Masters. 

For alle de 100 reporterne ville selvsagt få med seg comebacket til Bobby Jones. Og allerede det første året fikk The Masters mer omtale enn noe annet sportsarrangement i USA. 

DET STORE GOLFLOTTERIET// – Vi tas godt vare på her, innrømmer Hall og nikker rundt seg, mot skjermene, serveringen og de andre reporterne på rekka. 

Hver dag er det frokost og lunsj i restauranten. Så mye man vil ha. Fra egen meny. Og servicen stopper ikke der. På storskjermen nå ruller det store golflotteriets heldige vinnere, navnene på akkrediterte pressefolk som får spille Augusta National på mandagen etter turneringen. 

– Du burde meldt deg på. Du ville hatt en god sjanse, sier Hall. – For alle vi som har spilt banen før, må vente noen år før vi kan vinne i lotteriet igjen.

Ikke alle veteraner spiller golf selv lenger. Tidligere i uka gikk det nesten alvorlig galt med den eldste av dem. På vei ned trappa, med stokken i den ene hånden og sandwichen i den andre, glemte han trinnene.

Vi løp til, flere av oss. Et øyeblikk fryktet nok alle at nok en blomst var borte med vinden. Men en legesjekk og et plaster senere var Art Spander (84) tilbake i stolen.

– Han har flere Masters enn meg, sier Hall om frilanseren fra San Fransisco Examiner, 

Spander har nå rapportert fra 51 strake Masters, 47 utgaver av U.S. Open, 36 Open Championships, 33 Wimbledon-turneringer, 40 Super Bowls og 64 Rose Bowls. Denne uka har 84-åringen igjen sittet foran laptopen, krum i nakken, med to søkende fingre og tettskrevne linjer med 26 punkts Times New Roman på skjermen.

Det har tatt sin tid. Men hver eneste dag har han rapportert hjem fra Augusta til California, hvor han i 1980 ble kåret til «Sportswriter of the Year».

– Takket være kona, sier han.

ET GODT TEAM// Hver morgen har Liz, Arts kone i over 62 år, kjørt ektemannen til pressebygget og hentet ham på kvelden igjen. På grunn av sitt sviktende syn er Art nå avhengig av Liz for å komme seg til sportsarrangementene han fortsatt vil delta på, for å sette opp laptopen, og være hans øyne, ører og redaktør.

– Hun gjør alt jeg burde gjøre, smiler han.

Ordene som sendes hjem, er fortsatt Arts. De tar bare litt lengre tid å stable.

– Jeg gjør det fordi han ønsker å være her. Det gjør ham lykkelig, sier Liz i et intervju med powerfades.com. – Han elsker å være rundt mennesker, og skrivingen gir ham glede.

– Om alt er som før? Grant Hall trekker på skuldrene. – I bunn og grunn har The Masters alltid handlet om tilskuerne, om patrons, om hvor vennlige alle er mot hverandre, om hvordan tiden står stille her.

– Hva er de største endringene?

Han lar spørsmålet synke. Foran oss er det hektisk aktivitet på skjermene idet Scheffler er på vei opp til første tee. Men ingen på vår rad har det spesielt travelt.

– Den største forskjellen er nok at Augusta National har endret seg mye, svarer Hall og sikter til golfklubben.

– De er mye mer inkluderende nå. Før var det ingen kvinnelige medlemmer her, ingen afroamerikanere heller. Men nå bidrar klubben også i nasjonale programmer for juniorgolf. De har gått fra å være blant de mest konservative til å omfavne posisjonen de har.

– Hvorfor denne endringen?  

– Mye endret seg med nye folk i ledelsen, sier han. – De gamle var, hva skal jeg si? Men of their times. Billy Payne gjorde en stor jobb da han overtok ledervervet. De har rett og slett fått mer framsynte mennesker på riktig sted.

 LANG KVINNEKAMP// I flere tiår sto de mest eksklusive golfklubbene på sitt, på begge sider av Atlanteren. Og  bøyde verken av for nasjonale likestillingslover, press eller demonstrasjoner.

«Det kan nok komme en dag da kvinner blir invitert til medlemskap her, men den tidsplanen vil være vår,» sa Augustas formann William «Hootie» Johnson i 2002.

Først i 2012 tok Augusta National til fornuften. Uten videre seremoni eller forklaring gikk de to første invitasjonene i posten, den ene til USAs tidligere utenriksminister Condoleeza Rice og den andre til investor Darla Moore.

Blant gratulantene var Tiger Woods.

«Beslutningen har stor betydning for golfsporten. Jeg vil bare gratulere begge de nye medlemmene, og spesielt min gode venn Rice. Jeg håper flere klubber følger Augustas eksempel,» sa han.

RULLER VIDERE// Videobildene av den tidligere verdenseneren ruller nå over storskjermen inne i pressebygget. Han har nettopp trillet i dagens tredje par. Men ute på banen er det ingen patrons som får filme eller ta bilder av det som skjer.

Det er forbudt å ha med seg mobilen inn her, forbudt med kamera, forbudt å ta opp lyd, forbudt å løpe, forbudt å spørre etter autografer, forbudt å sovne i sola. 

Fra den første Masters-turneringen i 1934 har PR-maskinen Augusta National hatt stålkontroll på hendelsene. Holder du deg til reglene, får du komme tilbake. Tråkker du feil, får du neppe et nytt telegram i posten.

– Om de griper deg med deg telefon ute på banen, kommer du nok ikke tilbake. En av mine venner glemte seg helt. Han gikk ti skritt med telefonen i hånden, så var de over ham.

– Og han er ikke her lenger?

– Nei, han er ikke her lenger, humrer Hall.

Masters-veteranen fra Arkansas har fått med seg det meste i løpet av 42 år. De sterkeste minnene er triumfen til Jack Nicklaus i 1986, Ben Crenshaw i 1995 og selvsagt Tiger i 1997. 

– Tilgangen til spillerne var en helt annen da, forteller han. – Vi pleide å være i garderoben sammen med dem. Men sånn er det jo ikke lenger. Sånn er det ingen steder. De har til og med moderatorer som styrer pressekonferansene nå.

Han smiler et skrått smil. Så trekker han på skuldrene.

– Jeg skal ikke klage, sier han. – Jeg er egentlig pensjonist nå, men dette holder meg litt i gang. Og jeg gleder meg hvert eneste år.