NB! Dette innlegget er en kommentar. Meningene er artikkelforfatterens egne.

Ingenting smaker bedre enn seier etter mye motgang.

Det har ikke vært enkelt for Kristoffer Reitan de siste sesongene. Som et av Golf-Norges mest lovende emner har det tatt noen år for Oslo-proffen å komme til premiebordet på Mallorca. 

På veien tok han seg en pause for å vurdere framtiden. En topputøvers mulighet til å hevde seg er dypt forankret i indre driv, men også selvtillit og miljøer.

«Selvtillit er ikke noe du har. Det er noe du får,» postulerte trenerlegenden Nils Arne Eggen i Rosenborg. Motgang herder deg, tålmodighet trengs. Men du trenger også gode folk og gode opplevelser. En prestasjon, et resultat. Bekreftelser på utvikling, som gjør at du holder ut i dette omflakkende, ensomme og frustrerende livet som golfproff.

Ikke rart mange gratulerer Reitan på en dag som denne. For bare noen måneder siden ventet han fortsatt tålmodig på bekreftelsene. 

De kom i høst. I de fem siste turneringene på Challengetouren før Grand Final på Club de Golf Alcanada, var han topp-20, med 2. plass i Swiss Challenge som beste resultat. Sånt gir selvtillit. 

Men Reitan sparte det beste til slutt. På en søndag han aldri vil glemme holdt han nervene i sjakk, hendene varme og hodet kaldt på den spanske ferieøya. Bedre Mallorca-blanding har han aldri smakt.

Det har vært nok av utfordringer underveis. På hvilken som helst dag ville vi unnskyldt nummer 617 på verdensrankingen hvis han jublet vilt da Rasmus Neergaard-Petersen misset den avgjørende putten på det siste hullet. 

Men Reitan tøylet følelsene, hysjet ned sin egen heiagjeng. Ba om ro og respekt for den nedbrutte dansken, og holdt sin indre glede skjult til den verste smerten var over. 

Sånn opptrer bare de største vinnerne, de som selv vet hva smerte er. Og forstår tid og sted for å sprette champagnen.

Det er lov å spørre hva som har skjedd med Reitan, hvordan han har slått tilbake, og hvorfor han nå har lyktes med det som har vært så vanskelig. Hvor stor betydning har etableringen av NextUp-teamet hatt? Delingskulturen med Viktor Hovland? Samarbeidet med de andre gutta? Den voksende tryggheten og selvtilliten? Erfaringene? Motgangen? Rutinen?

Tro meg, vi skal spørre ham. Men først skal vi la denne seieren marinere biffen. Det er vanskelig å se seg selv i bakspeilet hvis du står helt inntil det. De gode svarene får vi med litt avstand. For bragden kom overraskende også på vinneren.

«Helt ærlig, jeg trodde dette var umulig,» sa Reitan i går. Hoderystende, smilende og ydmyk.

For bare ti dager siden fortalte vår veteran på DP World Tour, Espen Kofstad, at han legger opp. I går fikk vi en ny stjerne på Europa-himmelen. Og Reitans retur til toppen var ikke den eneste gledelige nyheten.

Uten treningsgrunnlag og med to måneders fravær fra konkurransegolf, var en kneskadet Andreas Halvorsen nær det umulige. Nå mangler han bare 40 poeng for å rykke opp til DP World Tour, han også. Og det stopper ikke med det.

På en spesiell dag i norsk herregolf, i skyggen av Reitans solfylte triumf på Mallorca, gikk Kristian Krogh Johannessen og Sebastian Eidsæther Syr åtte under par på hver sin bane i Spania. Alexander Settemsdal gikk syv under. Alle tok seg videre til Q School-finalen. Og dit kan også Bård Skogen spille seg med en god sisterunde i dag.

Det er lov å håpe på flere norske DP World Tour-kort i november. Eller neste år. For det skjer noe i en gjeng som har sett kameraten sin sprenge grenser – og strekke seg lenger enn trenere og ledere trodde var mulig.

«These guys are good,» reklamerte PGA Tour i en tid da de fleste her hjemme så det som en fantasi, en fjern drøm – en umulighet – å få en nordmann til det høyeste nivået i internasjonal herregolf. 

Vel, nå har vi to. Bak Viktor Hovland og Kristoffer Ventura har vi også en sulten flokk som tror. Og bak dem igjen strømmer barn og unge til norske golfbaner som aldri før. 

Ikke fortell dem at noe er umulig.

Reitans bragd er et nytt bevis på det. 

LES OGSÅ//

CHALLENGE TOUR//

Reitans triumf: – Ikke lett å sette ord på det jeg føler