Guldahl – «vår mann» med tre majortitler

Vil du lese mer?

Kr. 345,-

Logg deg inn på bokhandelen bøbok.no for bestilling og portofri sending.

Denne historien er hentet fra boka «Golf på nattbordet» av Halvor Kleppen. I en serie artikler gir vi deg drypp fra boka for å underholde, engasjere og lære bort mer om sportens fortid. Velbekomme! 

I 1937 og 1938 vant sønnen til Anna f. Nordly og Olaf Guldal fra Oslo selveste U.S. Open i golf. Året etter slo han Sam Snead med ett slag, satte banerekord og vant Masters på Augusta-banen. 

I samme periode vant han storturneringen Western Open tre år på rad. Fremdeles er han den eneste golfer i historien som har greid denne bragden. I tillegg vant han begge sine matcher for USA på Ryder Cup-laget i 1937, med Walter Hagen som lagkaptein.

Mannen var Ralph Guldahl – en av legendene i amerikansk golfhistorie, og ved siden av Babe Zaharias – den største i norsk golfhistorie så langt.

Like fort som han kom inn i toppen av golfverdenen, forsvant han stille og rolig ut, og endte sine dager som populær, men ukjent golfpro i California.

Barndom med enkle kår

Anna og Olaf Guldal hadde såvidt slått rot i Dallas i Texas da Ralph kom til verden 22. november i 1911. Olaf var snekker og familien greide seg bedre i Dallas enn i Oslo. 

«Vi måtte spinke og spare, men hadde alltid rikelig med mat på bordet», fortalte Ralph i et intervju i 1986, året før han døde. 

Som ti-tolv-åring tjente Ralph sine første dollar som caddie. Først som tolvåring prøvde han å spille golf selv, og dermed var det gjort. Det ble golf syv dager i uken.

Rett ved hjemmet var det en enkel, åpen ni-hulls bane der han ikke behøvde medlemsskap for å spille. Der trente han uten lærer og forsøkte å gjøre etter det han hadde sett de store spillerene gjorde. 

14 år gammel vant han The Tennison Club Championship, og i stedet for det store trofeet, spurte unge Ralph om han kunne få et gratis medlemsskap i klubben. Han fikk begge deler og kom senere til å gjøre stor ære på klubben sin.

Alle «de store» kom på oppvisningsrunder til Tennison-banen – Sarazen, Armour og Hagen. 

Ralph forteller: «Høydepunktet var oppvisningen til Walter Hagen og Harry Cooper. Jeg var på vei til klubbhuset da en enorm 16-sylinders Cadillac kom seilende opp på siden av meg. Sjåføren spurte om veien til klubben. I baksetet satt den store Walter Hagen og dampet på en sigar. Han hilste på meg, men jeg sto bare og måpte. Nå hadde jeg sett ham, og han hadde sett på meg! I dette store øyeblikket i mitt liv, drømte jeg ikke at jeg senere skulle representere USA med Hagen som kaptein på laget!»

Profesjonell golfspiller

Den siste dagen i januar 1930 skrev avisa San Antonio Light på sportssidene: «Golf er ikke lenger en sport for gamlinger!» 

I teksten, under et bilde av to alvorlige ungdommer, sto det: «Disse to unge menn er begge berømte i Texas for sine bragder i amatørgolfen. Torsdag debuterte Ben Hogan fra Fort Worth og Ralph Guldahl fra Dallas som profesjonelle spillere her i Texas Open. Hogan er ranket som den beste spilleren i Fort Worth, og Guldahl er mester i Dallas.»

En eldre spiller, Ted Longworth fra Texarkana Country Club, tok med seg unge Ben og Ralph i blien sin til San Antonio. I Ben Hogan-biografien til Curt Sampson skriver han:

«Hogans første sving som profesjonell var med en driver fra første tee på Breckenridge-banen. Han fikk 38 på de første ni hullene som profesjonell, og deretter 40, - ialt 78. Ray Mangrum fikk 71 og Guldahl 74. Guldahl og Mangrum endte til slutt på en ellevte og en tolvte plass og vant søtti-fem dollar hver. Ti dollar for hotellet, ti dollar for caddie, ti-femten for resten. Alt-i-alt, «it was a good payday for Ray and Ralph».

Unge Guldahls styrke var hans psyke. Ingen ting i hele verden kunne vippe ham av pinnen. Om denne første turneringen sa han senere: «Due to my Norwegian ancestry, nothing bothered me.» 

Han påsto at hans norske bakgrunn gav ham en iskald ro som gjorde at han kunne konsentrere seg om det neste slaget uansett hvilke ytre ting han ble utsatt for. «Hvis du spør ham midt i en golfrunde, vet han ikke hvilken by han er i,» sa Byron Nelson om ham.

I motsetning til Ben Hogan, skulle 1930 bli et bra år for debutanten med norske foreldre. Etter Texas Open dro han hjem til Dallas for å jobbe som pro og tjene mer penger til å reise for. Han visste inderlig vel hvordan det hadde gått for mange av dem som hadde satset på profftilværelsen uten startkapital. 

I september var han klar igjen. Sammen med kameraten Hogan dro de opp til St. Louis Open der 19 år gamle Ralph like godt ledet etter første dag med en utrolig score: 66. 

Bak ham på listen lå alle heltene hans fem år tilbake: Tommy Armour, Walter Hagen og Bobby Cruickshank. Andrerunden ble på 75, men to gode sisterunder sammen med Hornton Smith fikk ham inn på niende plass med 200 dollar til reisekassa.

Nå var selvfølelsen på plass og Ralph fortsatte med toget til Salt Lake City. Der fikk han med seg en 15. plass og nye femti dollar. Han spilte i Portland, Seattle og San Fransisco, og da touren endte i Los Angeles det året, var det en matchplay, kjendis-turnering i Riviera Country Club som sto på programmet. 

Førstepremien var på 1000 dollar, og Ralph vant den etter å ha slått seg fram match for match til han slo Tony Manero i 36-hulls finalen.

Giftemål og gjennombrudd

I april 1931 giftet Ralph seg med Laverne som han hadde møtt året før. Hun var av spansk sigøynerslekt og en fargerik kvinne som skulle bli hans beste støtte i tunge tider. Det skulle det bli mye av for den unge proen. Laverne ble med på reisingen til alle turneringene, helt til deres eneste barn, Ralph jr. ble født i 1935.

Ralph var ennå ikke fylt 20 år da han deltok i sitt første U.S. Open på Inverness. Ikke bare greide han cuten, han fikk en respektabel 32. plass, tolv slag etter vinneren. 

Året etter vant Ralph sin andre store turnering, Phoenix Open, og i 1933 skapte han sensasjon den siste dagen på U.S. Open i Chicago.

Den første runden gikk Guldahl på 76, et slag bak amatøren Johnny Goodman, men åtte slag bak en flokk spillere med Tommy Armour i spissen. 

På andrerunden falt stjernene av og ved halvgått konkurranse ledet Goodman med 141, Armour 143, Kirkwood 144 og Guldahl 147. 

Både tredje og fjerde runden gikk siste dagen. Tredjerunden gikk både Goodman og Guldahl på 70, langt bedre enn de andre. Sisterunden startet med Goodman i ledelsen med seks slag foran Guldahl, men etter et par hull gikk spillet til Goodman i oppløsning. 

Ralph Guldahl, jyplingen fra Texas, spilte som en mester og spiste seg inn på Goodman hull for hull. På det 18. hullet hadde Guldahl en par-putt på to meter for å ligge likt med Goodman. Han bommet, og ble nummer to i U.S. Open bare 22 år gammel.

Etter dette økte Guldahl treningsdosene i takt med de økte ambisjonene. Lange dager på driving rangen og iherdig trening på puttinggreenen. 

Før U.S. Open i 1934 på Merion Cricket Club i Philadelphia, var Guldahl sikker på at han skulle være med i toppkampen i konkurransen. Han gikk på den store smellen første dagen – åpningsrunden på 78! Selv etter dette greide han å holde humøret oppe og han gikk tre kjemperunder etterpå. 

Sluttresultatet ble 299 og en 8. plass – seks slag bak vinneren. 

Den store nedturen

Ralph Guldahl trente mer enn noen gang, sikker på at han var på vei mot toppen. Likevel var spilleinntektene på et minimum, og han tok småjobber for å ha råd til å dra til Pittsburgh og U.S. Open i 1935. 

Da han sto klar på første tee på Oakmont, var det likevel for å vinne turneringen. Aldri hadde han vært mer forberedt, aldri følt seg i bedre form. 

Førsterunden ble starten på en katastrofe: 78. Verre skulle det bli: 82 både på tredje og fjerde runden. Overrumplet og knust bestemte Guldahl seg for å kutte ut golfen for godt. 

«318 slag og 40. plass var så ille for meg, at jeg der og da bestemte at nå var det slutt med turneringsgolfen for meg. Jeg var nybakt far med et halvt år gammel sønn og jeg visste med meg selv at nå var det slutt med gamblingen.» 

Køllene ble solgt og Ralph forsøkte først å livnære seg som bilselger. Det gikk dårlig. Han solgte én bil – til seg selv. 

Hjemme i Texas fikk han en kort jobb som greenkeeperassistent, men deretter gikk ferden tilbake til California. I Hollywood prøvde han seg som scenearbeider, men vantrivdes med alt han tok i. 

Kona, Laverne, begynte forsiktig å muntre ham opp til å spille litt golf for moro skyld, men det skulle gå nesten et år før han fikk tenningen tilbake. Ut på vinteren 1936 fikk Ralph jr. bronkitt og familien dro til Palm Springs der gutten fort ble bedre i den tørre, varme lufta. 

Den 24 år gamle faren forsøkte seg litt som golfpro for å ha råd til hus og mat, og med Lavernes stadige oppmuntring kom spillehumøret gradvis tilbake. I et intervju mange år senere gir Ralph kona hele æren for at han kom tilbake på bena igjen. Han begynte gradvis med treningen og halvveis ute i 1936 var han igjen med i proffsirkuset.

Bedre enn noen gang

Sesongen 1936 skulle bli den beste så langt for Ralph Guldahl. Ralph var populær blant andre spillere, selv om han ikke var en utpreget karismatisk spillertype. Alle gledet seg over hans strålende comeback med fire turneringsseire på tampen av -36-sesongen. 

Han vant sin første Western Open i Iowa (Ralph skulle bli den første og hittil siste til å vinne tre etter hverandre), Miami Biltmore Open og Augusta Open (ikke Masters), og han vant The Raddix Trophy til den spilleren som hadde laveste gjennomsnittsscore på touren, Ralph hadde 71 og 63.

Da sesongen 1936 var over, hadde Guldahl kommet seg opp på 2. plass i USA over innspilte penger. 8900 innspilte amerikanske dollar rettet opp på familieøkonomien og markerte starten på en fire-årsperiode da Ralph trolig var verdens beste golfspiller.

I 1950 ble Guldahl intervjuet til en bok med tittelen «My Greatest Day In Golf». Dette var noe av det han fortalte:

«Min største dag i golf var 12. juni 1937, siste dagen på The United States Open Championship på den 6400 meter lange Oakland Hills Coutry Club i Michigan. Denne dagen gikk begge de siste to rundene av U.S. Open og om morgenen før nest siste runde ledet jeg sammen med Ed Dudley og Frank Walsh, to slag foran min gode venn Sam Snead. Etter denne tredjerunden ledet Dudley, med Sam og meg på delt andreplass et slag etter.»

Sam Snead slo ut nesten to timer før Guldahl på sisterunden. Han kom inn på 71 og ble feiret som en vinner. Da resultatet 283 ble ropt opp over høytaleranlegget, var Ralph på den åttende greenen klar til å prøve å putte en åtte meter for eagle. Mens høytaleren ropte ut det strålende resultatet til Snead, gjorde Guldahl opp status: 

På det neste hullet, en par-3 ble det birdie og Ralph Guldahl rundet tre under par. Nå var ikke problemene helt over. Med bogey både på hull 10 og 11 steg spenningen. Guldahl måtte ta seg kraftig sammen. Birdie både på det 13 og 14 fikk ham på rett kjøl. 

Likevel ble han svært nervøs på siste tee, så han spurte makkeren Harry Cooper hva han skulle gjøre? «Just don`t drop dead!» svarte Cooper, som visste at Ralph kunne bruke sju slag på siste-hullet og likevel vinne!

Guldahl spilte til par, og før siste putten, med tusenvis av folk rundt greenen, tok han opp kammen og kjemmet håret! 

Så satte han putten i koppen som vinner av U.S. Open 1937. Totalen på 281 slag var ny Open-rekord og Guldahl husket dagen godt: «The day I won at Oakland Hills was my greatest day in golf.»

Andre seier i U.S. Open

U.S. Masters går tidlig i april hvert år og i 1938 delte Harry Cooper og Guldahl andreplassen, to slag etter vinneren Henry Picard. Nok en gang glapp den grønne jakka og den prestisjetunge seieren for Ralph Guldahl.

9.- 11. juli tok han det kraftig igjen på Cherry Hill-banen i Denver Colorado. Dette var første gang U.S. Open ble arrangert vest for Mississippi og Guldahl var en av favorittene. Før sisterunden søndag ettermiddag, hadde likevel Dick Metz en soleklar ledelse med 4 slag på Guldahl. Hadde ikke Guldahl chippet rett i koppen for en birdie på det 54. hullet, hadde ledelsen vært enda større.

Sisterunden ble et mareritt, for Metz. Mens Guldahl gikk som en klokke, med bare et par småfeil på hele runden, snublet Metz seg framover mens han «lakk olje» på annethvert hull. 

Med 69 slag vant Ralph Guldahl sitt andre U.S. Open på rad, seks slag foran Metz, som trasket inn i klubbhuset på 79! 

Det var den største seieren i U.S. Open på 18 år og nå var Guldahl definitivt verdens beste spiller. To år etter hverandre hadde han en samlet verdenselite bak seg på lista og det var bare Bobby Jones, John McDermott og Willie Anderson som tidligere hadde gjort det samme – vinne to år etter hverandre. 

Senere har som kjent bare Ben Hogan og Curtis Strange gjort det samme i 1950 og 1951.

Noen få dager senere gjorde Ralph Guldahl en bragd som ingen senere har gjort etter ham. Han dro til St. Louis der han, med en sisterunde på 65, vant sin tredje Western Open på rad. For dem som ikke vet det, var denne turneringen den mest prestisjetunge i USA, nest etter de tre majorturneringene.

Den komplette spilleren

I England kom det ut en bok i 1954 med tittelen The Complete Golfer. Boken er en antologi med de beste golfhistoriene fra forfattere og journalister over hele golfverdenen. Boken kom ut samtidig både i Australia, USA, England og Canada. 

På side 250 står en avskrift av William Richardsons artikkel i mai-nummeret i 1939 av det amerikanske bladet GOLF med tittelen «Guldahl Wins The Masters». 

Richardsons beskrivelse av Ralphs siste ni hull er blitt en mye sitert klassiker som du kan lese utdrag av i det følgende, men her er litt av bakgrunnen:

Etter to runder på Augusta-banen i april 1939 ledet Gene Sarazen et slag foran Sam Snead og Ralph Guldahl. Regnvær gjorde at begge sisterundene ble spilt søndag med et rekordpublikum på 8000. På tredjerunden på morgenen gikk Guldahl opp i teten på 210, Sarazen 211, og Sam Snead, Byron Nelson og noen til på 212. 

Det skulle bli den mest spennende dagen så langt i Augustas historie, og selv i dag står denne sisterunden som en milepel for Masters før krigen. Og som på U.S. Open i 1937 startet Snead to timer før Guldahl på sisterunden.

GULDAHL WINS THE MASTERS

Av William D. Richardson. «GOLF», mai 1939.

 «Historien om Masters i 1939 dreier seg bare om Guldahls siste ni hull. De er trolig de beste ni hull noengang prestert under et slikt umenneskelig press som denne dagen på Augusta.

Da den høye, hengslete mesteren fra The Open gikk av den niende greenen på finalerunden hørte han speakeren kunngjøre ved den 18. greenen: «Sam Snead 68, Totalt 280.» For Ralph Guldahl betød dette at han måtte gå sisterunden på 33 for å vinne og dertil sette ny banerekord. Og det var det han gjorde!

På det 10. hullet fikk Guldahl en birdie 3, en god oppmuntring ettersom Snead hadde misset en meterputt og fått fem på dette hullet. Guldahl var nære en birdie 3 på det 11. Ballen landet bare en køllelengde fra flagget og skjente bortover greenen. Likevel senka han nesten putten, - bare noen små centimetere fra hullkanten stoppet ballen.

Så skulle han spille hullet som ødela sjansene hans to år tidligere. Da hadde ballen landet foran på greenen, spunnet tilbake og ned i vannet. Etter droppen fikk han bogey 5 og på neste hull en dobbel 6 mens Byron Nelson som kom etter fikk 2 og 3, birdie og eagle og tok inn seks slag! Dette gjentok seg ikke nå, for Guldahl gikk rett på flagget og stoppet ballen en drøy meter fra koppen for en ny birdieputt. Men denne gang bommet han.

Dermed var det seks hull igjen å spille, og han måtte spille dem to under par for å vinne. De fleste av disse hullene er forræderiske der en ledelse kan forsvinne med lynets hastighet. Ingen visste dette bedre enn Guldahl. Vi kommer nå til det hullet der Guldahl gjorde et av de beste golfslag i historien. Det 13. er et dogleg venstre par-5 hull med et bekkefar som svinger seg oppover venstresiden av fairwayen helt opp til greenen. Der svinger den til høyre som et hinder rett foran putte-overflaten. Utslaget til Guldahl var langfra bra. Ballen gikk altfor høyt og landet kort. Ingen av de andre spillerene, Sarazen eller Picard den forsvarende mester, hadde brukt noe annet enn jern for å spille trygt. Ikke Guldahl! På tross av dårlig sideleie og avstanden til hullet, - minst 210 meter, dro «Store Ralph» en 3-wood ut av baggen. Han dro til ballen, sendte den i en lav bane på rett linje mot flagget. Flagget sto på den verste plassen, bare 8 meter fra bekkefaret.

Ballen hadde ikke før forlatt køllehodet før publikum, det største i Masters historie, satte i gang et brøl, for det ble mer og mer klart at ballen ville ende på greenen, en golfbragd i seg selv. Men den gjorde det bedre enn det. Den rullet nesten opp til flagget og stoppet 1 ½ meter fra koppen hvorfra Guldahl puttet ballen i koppen for en eagle 3!

Det var der tittelen ble vunnet, for det som nå sto igjen var å passe på hvert steg, - hvilket han også gjorde. Han fikk en tung 4er på hull 14, en flott birdie-4 (nesten eagle!) på 15., et par på det korte 16. og et trygt par på det 18. etter at han måtte nøye seg med bogey på det 17. hullet.

Noen ord om hull 18: Guldahl hadde nå tapt forspranget med bogey på det 17. Han sto nå foran det problemet at det også var lett å få bogey på det 18. dersom utslaget ikke var perfekt.

Guldahls drive var så perfekt at han ikke kunne ha plassert ballen bedre om han hadde prøvd. Etter å ha satt ned igjen 4er jernet i baggen, tok han treeren og plasserte ballen trygt på den bakre delen av greenen. Alt han hadde igjen var å skubbe ballen nærme hullet, og tappe den i for par 4. Og det var det.»

Mysteriet Guldahl

Eventyret om Ralph Guldahl slutter på mange måter her, etter Masters i 1939. Som vinner av den grønne jakken ble han nå invitert til alle senere Masters og i 1940 og 1941 finner vi ham på en 16. plass begge år. I 1940 fikk han med seg to mindre seire: The Milwaukee og Inverness Four-Ball.

Deretter er han borte for godt. I 1942 ledet han Canadian Open med to runder på 66 og 68, men deretter sprakk det og Ralph endte langt nede på listene. 

I boken The Story of American Golf står det:

«I 1941 hadde ikke golfmesteren Ralph Guldahl en uke der han viste spill som var verdig en vinner av tre Western Open, to US Open og en US Masters. Hva hadde hendt med Guldahl? Guldahl forsto selv ingen ting. Han prøvde panisk å slå ballen som i -37, -38 og -39 uten å finne touchen igjen. Ikke var det dårlige vaner, - Guldahl verken røkte eller drakk. Selv spurte han alle golfvenner om hjelp, og alle sto og så Ralph slå hundrevis av baller for å finne feilen. Ingen kunne hjelpe ham.»

Teoriene om Guldahls sammenbrudd var mange. Sam Snead trodde det var grepet hans som var feil, andre at timingen ble ødelagt av en ny måte å puste på. En tredje teori er at Guldahls sving ble ødelagt da han i 1939 ga ut en bok om golfsvingen. 

Guldahl spilte golf etter intuisjon og følelse. Da han fikk se svingen sin bilde for bilde i sin egen bok, skulle han ha mistet denne følelsen. Han begynte å tenke over hver bevegelse i svingen og det er riktig at han aldri kom tilbake i spillet etter at boken kom ut høsten 1939.

Ralph Guldahl forlot touren i 1942. Bortsett fra et mislykket comeback i 1949, kom han aldri tilbake i aktivt turneringssspill.

Vanskelige år

– Det var ikke bare tapet av golfsvingen som gjorde at far forsvant fra toppen i amerikansk golf, fortalte Guldahls sønn, Ralph jr. til denne skribenten i Norsk Golf. 

– Like viktig var mangelen på motivering. Han var en familiemann utenom det vanlige som koste seg hjemme. Han gruet seg mer og mer til lange bilturer, og det å krysse det amerikanske kontinentet i bil i 1942 var noe annet enn å gjøre det i dag! Dessuten hadde han vunnet alt han kunne drømme om, slik at han manglet det store suget for å holde seg i toppen.

Ralph jr. innrømmer likevel at familien fikk noen vanskelige år etter at faren sluttet på touren. Først fikk han seg jobb som pro i San Diego Country Club. Der lå det en fabrikk som leverte deler til fly under krigen, så det var mange ivrige golfere å undervise. 

Fra 1945 til 1949 var familien i Chicago for deretter flytte tilbake til Los Angeles. Fra 1950 til 1959 livnærte Ralph Guldahl seg som selger av forsikring. 

– Dette ble de verste år i fars liv, minnes Ralph jr. 

– Far var en like dårlig selger av forsikring som av biler, og han drømte om golf og gamle storhetsdager hele tiden. På det meste i hans gode år, hadde han fire store Studebakers stående i garasjer rundt i USA. Nå sto det bare en fem år gammel Chevy i garasjen. Før ble han betalt for, hvor han gikk og bodde. Nå var han «golferen som forsvant så fort.»

Lykkelige år på Braemar

Redningen kom i 1959. Oppe i Santa Monica-åsen, på «baksiden» av Hollywood med praktfull utsikt over hele San Fernando-dalen, ble det bygget en herlig country club med to golfbaner. 

Utbyggingsselskapet fikk ved en tilfeldighet vite om den ulykkelige forsikringsselgeren med den store fortiden som golfer, og de tilbød Guldahl jobben som golfdirektør for anlegget. 

– Dermed fikk både far og familien 27 lykkelige år før han døde i 1987. Helt til det siste var han daglig i klubben til glede for medlemmene, fortalte Ralph jr til Norsk Golf.

Braemar Country Club er en vakker og eksklusiv klubb med store tennisanlegg, store velferdsrom og restauranten Guldahl Grill Room. 

Den 17. april hvert år er det den årlige Guldahl-dagen og etter noen dagers vandring blant klubbmedlemene, er det bare ros å høre om Ralph Guldahl. 

17. april 1996 ble det avduket en bronseskulptur i helfigur av Guldahl, laget av kunstneren Ron Pekar. Skulpturen står på den mest trafikerte plassen foran klubbhuset der alle som skal spille hilser Guldahl før de slår ut.

– Guldahl var en hedersmann og gentleman i alt sitt vesen og han hadde helt fra starten en fin, oppdragende virkning på medlemmene i klubben vår. Hans motto var «PLAY WITHIN YOURSELF», så det har ikke vært mye køllekasting i denne klubben!» forteller Cliff Litts, som var en god venn av Guldahl. 

– Når klubben fikk et nytt medlem var det alltid Guldahl som først spilte en runde med den nye og da viste han alltid fram vestbanen først. Den har fått navnet etter Ralph så banen heter bare Guldahl.

Hvert år på Braemar ble Guldahl som tidligere vinner invitert til the Masters på Augusta-banen. I 1972 holdt han på å lage sensasjon: På 18. hullet på andrerunden satte han putten for birdie og var bare et slag fra å greie cuten!

Ralph Guldahl har ellers også fått all den heder en golfer kan få i USA. Han ble i tur og orden innlemmet i Texas Golf Hall of Fame, Texas Sports Hall of Fame, American Golf Hall of Fame, P.G.A. Golf Hall of Fame og World Golf Hall of Fame.

Sønnen Ralph jr fortalte Norsk Golf i 1995 at det aldri har vært noen kontakt med familien i Norge. Det eneste han husker er at bestemor Anna hadde noen kraftige middager etter norsk skikk klokka ett hver søndag. 

Hun serverte svinestek og surkål, poteter og brun saus og masse riskrem til dessert. Bestefar Olaf hadde visstnok en tvillingbror i Norge, men heller ikke Olaf holdt kontakt med familien i hjemlandet.

Denne historien er hentet fra Halvor Kleppens bok «Golf på Nattbordet», utgitt i 2024. Intervjuet med Ralph Guldahl jr ble gjort da Kleppen var reporter for Norsk Golf på 1990-tallet.

LES OGSÅ//

Norske «Babe» ble størst av dem alle